For litt siden satt jeg sammen med min tre år gamle prinsesse og så på et av programmene på morgenbarnetv “Sånn er jeg og sånn er det”. Dette programmet handler i bunn og grunn om barn med sykdommer og dysfunksjoner som på en fin og åpen måte skal fortelle andre barn om deres hverdag og at de er normale barn de også. Det fikk meg til å tenke på at små barn også tenker på hvordan de fremtrår som personer i en gruppe eller vennekrets.
Tidligere i dag fikk jeg bevist det, min tre år gamle datter sto på soverommet og ryddet i klærne sine. For hver gang hun fant et plagg som lignet på ett av de de store jentene i barnehagen hennes bruker, gjerne de mest populære jentene ropte hun ut i jubel. “Åh mamma, disse må jeg ha på i morgen for da blir jeg like fin som *****”. Er det ikke rart hvordan forfengelighet og materealisme kommer allerede de første årene av livet? Har det alltid vert slik?
Tankene videre går til hvordan jeg er som forbilde for min datter når det kommer til dette temaet. Jeg er forfengelig, jeg trenger forfengelighet for at min personelighet skal blomstre. Jeg trenger å føle meg fin for å kunne gi av meg selv, dager uten sminke er som dager inni ett skall. Jeg ser ikke mennesker i øynene, smiler ikke til ukjente på gata og lar aldri folk gå forann meg i køen.
Ikke bare er jeg forfengelig, jeg jukser. I en konfirmasjon for ikke lenge siden kom en 12 år gammel jente bort til meg å sa ” Åhh, så fint hår du har!” Jeg smilte tilbake og svarte at det ikke var mitt. Videre fulgte det “Å så fine negler du har” Hvorpå jeg måtte forklare at de heller ikke var mine, men at de rett og slett var limt på. Brutalt erlige som vi er før vi trer inn i de voksnes verden kom det “Jukser du med alt du?!” Jeg skulle akkurat til å si øhh før hun brøt ut “Du er jo akkurat sånn som jeg vil bli når jeg blir stor”. Godt eller dårlig tegn? Har jeg fått enda en jente inn i min verden av extencions og akrylnegler?
?Så igjen, hva om det er det en trenger for å føle seg vel? Er det så ille så lenge det ikke er kosmetisk? Når jeg merker så stor forskjell på dager med og dager uten juks, er det da verdt det å kutte det ut? Kan man i stedet for juks kalle det en forbedring av egen skjønnhet? Det finnes så mange ting som kan ødelegge en barndom: rus, krangling, fysisk og psykisk misbruk. Er det da så ille med det overfladiske så lenge man ikke trykker det oppi barnas ansikt og så lenge man selv holder det innenfor rimelighetens grenser. Skader løshåret, neglene og all makeupen noen rundt meg, eller meg selv på noen måte? Det går ikke ut over min tid med lillegull, heller ikke utover hennes ønske om kapteinsabeltannfilmer og Lynet McQueen paraply.
Skulle liksom avslutte det her med ett bilde av meg selv uten sminke, men det finnes jo selvfølgelig ikke.
Det beste jeg fant er ett med bare maskara som pappa B har tatt uten lov rundt jul en gang:
?
Q:Hva synes du om temaet?
