I dag har eg for fyrste gong felt tårar for alt det som har skjedd. Alt har våre for stort til å ta innover seg, og eigentleg kan vi ikkje gjere de heller. Realiteta er sterk og takle, ikkje minst for dei som har mysta nokon dei er så uendeleg glad i. På nyheitene i dag viste dei eit intervju med ei sprudlande og glad jente som hadde lånt vekk støvlene sine til sjølvaste Gro Bruntland, ei dama ho såg opp til og som ho hadde gledd seg til å møte. Berre timar seinare vart ho skåten og drepen på den samme øya som ho hadde gleda seg så mykje over å få fare til. Undommane ER ikkje berre ansikt på bilete, dei er noken sin kjæraste eigendel. En son, ei dotter, ein ven som hadde framsiktsplanar og livet føre seg! Eg blir kvalm over kor enkelt ein person kan velge å ta fra så mange alt, øydelegge så mange liv og gjere de på ein så kald måte! At det e satt pengepremie på hovudet hans gjer meg ikkje akkurat vondt!
Men eg takkar meg lykkelig, set ekstra stor pris på dei eg er aller mest glad i og nyt kvert minutt med dei herlige skapningane eg er så heldig å få ha i hus. No har snuppeliten tatt seg ein dusj, pappa B har gått på jobb og vi jentene skal ete snop og kose oss i sofakroken!
Annbefala forresten alle til å høyre sangen kråkesølv har skreve etter katastrofa! Eit ord: vakkert!


