Trøtt, sliten, støl og stiv, men likevel så uendeli gla for at eg heiv meg med og tok turen til Oslo for å sjå Oslo grand prix 2013.
For det første var det uendelig koselig å reise med sånne herlige jente. Vi har ledd så masse at eg e heilt gåen i kinna, og sjøl om dagen blei uendelig lang så hadde vi det skikkeli kjekt nonstop.
For et motivasjonsboost det er å sjå sånne folk. Folk med engasjemang og viljestyrke. Folk som står på og er perfeksjonert ned til den minste detalj.
Trur mange har en tendens til ikkje å heilt skjønne kor mykje hardt arbeid det ligge bak en sånn kropp.
Det var ufattelig kult å få et innblikk i alle dei forskjellige klassene og ikkje minst alle dei forskjellige personane på scena foran oss. Det var liksom ikkje en prototype. Det var unge, gamle, mødre, single og par. Noken utragerande og uendeli sjølsikre, andre meir nølande og tatt av alvore. Eg va fasinert fra en ende til annen.
Tanken har streifa meg tidligare, men eg blei faktisk så fasinert at eg meir enn vurdera å prøve å stille i bikinifitness til neste år.
Veien er lang og det er virkelig ikkje sikkert at eg får det til. Men det er blitt en slags drøm, og drømma er til for å følgast. Så om progresjonen fortsette og eg klarer å skaffe meg litt hjelp på veien så håper eg at eg kanskje kan være en del av det store sirkuset neste år. Men time will show.
Eg har en lang vei å gå, men en får aldri vite om en ikkje prøva eller?
boiaa!
