Archives for September 2014

Så sabla mett i magen! Snuppeliten har hatt med besøk hjem fra skolen i dag og vi har mekket pannekaker. Det var virkelig dagen for pannekaker og jeg har spist alt for mange. Flaks for meg at jeg straks skal ut og spise med jobben da. Takk gud for at jeg skal gå dit, kanskje jeg klarer å gå av meg noen av pannekakene så det blir plass til noe digg.

Desuten har jeg gjort meg fortjent til pannekaker med sukker i dag etter å ha gått en fin tur i skogen med svigermonster, bonustante M og bonustante K. For noen fantastisk fine frøkener, jeg er virkelig heldig som har dem i livet mitt!

Jeg fikk forresten se at Drammen også kan by på utsikt. Så deilig med frisk luft, skoglukt og sladder. Mye bedre enn å sitte på rompa og glane på søppeltv som jeg egentlig hadde tenkt å bedrive dagen med.

Morgenen i dag brukte jeg sammen med minste gutten i huset. Han har aldri tid til å ligge stille, men i dag ville han ligge på fanget å kose. Jeg er virkelig ikke vanskelig å be, så jeg satt musestille for ikke å ødelegge det vi hadde gående.

Han er så go!!

-M

Jadda! Verdens deiligste blåmandag. Startet med å våkne 08.23. Snuppeliten begynner på skolen 08.30 så da klarer vel de fleste å regne ut at vi plutselig fikk gyselig dårlig tid. Jeg kommer aldri forseint, med strek under aldri. Klokken 08.28 sto jeg og snuppeliten i skolegården, ferdig påkledd og med tidenes hjertebank. Dårlig samvittighet over at snuppeliten ble sendt på skolen uten frokost murret i magen, men vi rakk det! Og dårlig morsamvittighet lønner seg som regel for barn, så i dag bar det tidlig hjem fra SFO for mammadate og skive med banan.

Jeg jobber jo bare deltid. Overgangen fra å jobbe hver dag til bare 1-2 dager i uka er stor! Jeg surrer med dagene og går inn i dårlige rutiner. Man trenger jo en hobby når man er mye alene, desverre har denne hobbyen (i den store overgangen fra bygd til by) blitt shopping. Fy! Fy, fy, fy!

Men jeg er på en slags egenmekket rehab, og jeg har invistert (høhø) i massevis av garn. Så nå skal jeg finne sjelefreden i å være kreativ, i stedet for shoppinggal.

Høstkos, te, heklesaker, ullared på tven og lys på bordet. Om ikke det er rehab så vet ikke jeg. Og da kan alle de fristende butikkene med de sabla inbydende varene gå og ta seg en bolle! I don’t wanna see you anymore, it’s over.

-M

For en sløv og deilig søndag! Vi lå lenge i sengen i dag tidlig å bare slappet helt av før vi sto opp. Det er trangt og intimt to voksne mennesker, ett barn og en crazy bananas perser i en dobbeltseng, men fryktelig koselig dog.

Vi hadde egentlig tenkt oss en tur på skogen i dag, men snuppeliten ble kidnappet av foreldrene til en av hennes beste skolekamerater. Det er slått fast fra begge parter flere ganger at de ikke under noen omstendighet er kjærester, men jeg tror de lyver. De er i alle fall verdens skjønneste. Heldige snuppeliten fikk være med dem på eplefestival i Lier, barna hadde kost seg så mye! Jeg får ikke sagt nok hvor heldige vi er som har så mange fine folk rundt oss.

Når snuppeliten dro, gikk jeg og kjærligheten en tur i nabolaget. Viktig å flytte litt på flesket selv om det er søndag. Utenom det har vi bare tatt det helt med ro og hatt en skikkelig sløv dag.

Dagene flyr her nede. Ikke at dagene egentlig er overfylt av gjøremål, men tiden forsvinner likevel. Jeg sitter igjen med fryktelig dårlig samvittighet for at jeg tar for lite kontakt hjem. Jeg føler meg så distansert, jeg burde jo melde hjem til venner og familie. Og jeg tenker jo at jeg skal og vil det, men så blir det bare aldri. Jeg skal skjerpe meg og bli mye flinkere! Jeg håper vertfall at de som ønsker det får litt innblikk i hva vi driver med her nede gjennom bloggen min og at de ikke glemmer me helt.

-M

Det har vert noen sosiale dager i Drammen. På torsdag sov bonustante M hos oss siden gutta var borte på spillejobb. Det var som å være tilbake på jenterommet med fnising og guttesnakk. Vi la oss alt for sent og var altfor tidlig oppe, men jeg tror vi har skapt en trend for senere når de superopptatte mannebeina våre er borte! Å dele dobbeltseng med super M, Knerten Chihuahua og Perser Odd var nemmelig superkoselig.

I går spiste jeg lunsj med verdens beste sjef før mamma og pappa tok turen på ettermiddagen. Det var så godt å se dem igjen! Jeg føler meg mye lettere etter at de har vert her, som om det gikk opp for meg at jeg ikke har flyttet fra de for aldri å se dem igjen, men at man faktisk kan besøke hverandre og sette ekstra pris på tiden man får sammen!

I dag overrasket kjærligheten oss på sengen med den store nyheten om at han skulle på øving. Dermed ble jeg, snuppeliten og Odd alene hjemme.

Etter et lite nestenuhell der Odd var på vei ut vinduet i går, fant jeg og snuppeliten ut at han skulle få smake litt på livet i det fri. Nesten hvertfall. Man føler seg jo ikke som tidenes kattekvinne når man går rundt i sin egen hage med katten i bånd. Men uansett hvor patetisk det må ha sett ut så koste odd seg i det “fri” og har i etterkant vert verdens snilleste nøste.

Etter at Odd hadde fått en salig dose frisk luft, ruslet jeg og snuppeliten en tur til byn og shoppet litt. Vi så litt rundt i butikkene, besøkte bonustante M på jobb og avsluttet det hele med en koselig date på Baker Hansen med kakao og brownies.

Når vi kom hjem, kom mormor og morfar en tur innom. Man setter så sykt stor pris på å møte familien sin når man bor så langt borte. Det er ikke noe lenger siden jeg har sett dem nå en det har brukt å være når jeg har bodd på vestlandet. Men det føles lenge, det føles kjempelenge! Jeg tror at om man tar tid og legger til avstand så ender man opp med dårlig tidsperspektiv. Etterhvert har kjærligheten også kommet hjem, så nå skal vi ta helg og prøve å utnytte fridagen i morgen til deg fulle!

-M

Herlighet så sliten man blir av å sove lenge! Snuppeliten har overnattet hos bonusbesta i natt. Jeg var med kjærligheten på en event i går for å høre dem spille den nye låta de har sluppet (en låt folk forøvrig bør glede seg til og som snart dukker opp på wimp og spotify). Vi var relativt tidlig hjemme, men snuppeliten ville sove hos bonusbesta så da grep vi muligheten til å kunne sove oss litt frempå i dag. Jeg er så sabla trøtt i trynet! Kan ikke huske sist jeg sov til hal elleve. Det er uendelig deilig å få muligheten til å hvile litt ut, men man blir jo helt bomull i hodet av det.

Heldigvis eksisterer kaffi og jeg skal snart ut dørene for å komme meg på jobb. Så får jeg vertfall noe ut av dagen. Kjærligheten har reist på jobb og skal være borte over natta. Heldig som jeg er sitter bonustante M i leiligheten vår sammen med snuppeliten og venter på meg når jeg kommer hjem.

Hønemor som jeg er savner jeg den lille raringen min etter bare en natt! Jeg får så lett dårlig samvittighet når jeg er borte fra henne. Men jeg vet jo innerst inne at vi har godt av det begge to. I helgen har vi fri alle sammen, så da skal vi bare kose oss og prøve å få til en tur i skogen. For ikke å snakke om å ha litt bedre tid til den lille sovegrisen vår.

I morgen kommer mamma og pappa en tur innom. Det blir så fint å se dem igjen! Det er en stor overgang fra å bo i samme hus som dem til å bo 8 timer unna. Man innser ikke hvor mye det betyr å ha familien sin i hverdagen før de plutselig ikke er der lenger. Både jeg og snuppeliten savner dem masse!

-M

Dagene i Drammen går sin vante gang. Snuppeliten tusler glad og fornøyd til skolen hver morgen og kommer hjem i strålende humør hver ettermiddag. Det gjør så godt at hun har det så fint på skolen. Man vet jo liksom aldri hvordan ting går når man flytter så langt bort fra alt og alle, men hun har virkelig tilpasset seg og funnet seg til rette.

Jeg derimot sliter mer med tilpassingen. Det er rart å plutselig skulle bo i en by. Naboene er så hyggelige, alle hilser og foreldrene til barna i klassen til snuppeliten tar kontakt og gjør seg til kjenne. Ikke at folk hjemme på vestlandet ikke er hyggelige, men alle kjenner liksom alle der og har allerede sin plass i en vennegjeng. Det er så nytt å få så mange kontakter rundt seg.

Jeg har gått meg bort utallige ganger og med en gang jeg rusler inn i tett bebyggelse aner jeg ikke hvor jeg er i forhold til huset vårt. Jeg går lange omveier når jeg skal til ting og jeg kler alltid på meg for mye når jeg skal gå! Hurra for å bo lenger syd!

Jeg har vert nær på å bli påkjørt av både bil og motorsykkel. For ikke snakke om å bli syklet ned. Det er bare snakk om dager før det skjer. For folk sykler her skjønner du, de sykler over alt! Alle utenom meg, for jeg kan ikke sykle.

Jeg har fortsatt ikke kjørt bil, bare tanken på det får det til å knyte seg i magen! Enveiskjøringer, hundrefeltsveier, mutantrundkjøringer og trafikk kork. Grøss!

Jeg føler meg som en real bonde i byn. Noe som fører til frykt. Der er så mange mennesker her. Men det er jo en gang sånn, at mannen som lusket i buskene når jeg jogget bare satte fram kjegler til et orienteringsløp. At damen som plutselig sto fryktelig nærme i køen på butikken bare flyttet seg for noen som skulle forbi. At mennesker som kommer nærmere å nærmere bak deg når du er ute å går bare har dårlig tid og at de færreste er ute etter veska di!

Det ordner seg sier kjærligheten alltid. Og det gjør jo det!

I går var vi på Ikea og fikk i orden siste rest til leiligheten. Nå går det endelig an å bo her, på skikkelig! I skrivende stund sitter jeg og snuppeliten i den nye sofaen og koser oss med kjeks og en film mens kjærligheten er på jobb. I morgen er en ny dag med nye muligheter for bonden. Det blir vel byfrøken av meg til slutt.

-M

Når jeg var 18 år ble livet mitt snudd på hodet. Jeg gikk fra å være en helt vanelig ungdom uten andre bekymringer en hvor den beste festen var til helgen og hvem som hadde vors til å bli hovedansvarlig for et skjørt, lite menneske. Jeg har aldri vert så redd i hele mitt liv, men heller aldri følt så mye på livslyst og lykke.

Når man er 18 år vet man ikke hvordan man skal være mor, når man er 25 vet man det ikke og heller ikke når man er 40. Alle som får sitt første barn, får det for første gang, uansett alder og andre livserfaringer. Man må lære langs veien, ta utfordringene og gjøre sitt beste. Mine seks år som mamma har vert søvnløse, urolige, febrilske, stressende og helt sinnsykt fantastiske.

Når jeg gikk gravid med snuppeliten, var alle rundt meg mer forventningsfulle en meg selv. Jeg klarte ikke sette meg inn i hvor utrolig stort det egentlig er å få et barn. Hvor takknemmelig man skal føle seg eller hvor heldig man egentlig er.

Snuppeliten er den ene tingen jeg virkelig er stolt av i livet mitt. Jeg er stolt av å ha skapt et menneske med uendelig mye empati, som er hjelpsom og flink. Et menneske som har så mye å gi, som setter andre foran seg selv når det trengst og som tar livet på strak arm.

Mange får hakeslepp når jeg nevner at jeg i en alder av 25 år har et barn som går på skolen. Jeg kan se at de tenker, at de funderer på hvordan hverdagen vår er og har vert. På skolen trodde de at det var storesøster som fulgte snuppeliten til sin første skoledag. På ferie i sommer med mamma og pappa ble jeg sett på som tidenes flinkeste storesøster. Men det gjør ikke noe, for hverdagen til meg og snuppeliten er og har alltid vert slik som alle andres. Vi er mor og datter som alle andre. Vi har det gøy sammen, gjør venneting sammen men har også rutiner, regler og vaner.

Når jeg var 18 år fikk jeg mitt eget menneske. Et menneske som gjorde livet mitt fantastisk å leve. Det snilleste, godeste og mest smilende mennesket jeg vet om. Jeg elsker mennesket mitt!

-M

Å herlighet som tiden flyr! Dagene går så fort når hverdagen er tilbake og de har virkelig ikke nok timer. Jeg og snuppeliten begynner virkelig å finne oss til rette her. Drammen er en fantastisk by med masse fine mennesker som har tatt imot oss med åpne armer. På toppen av det hele fikk jeg drømmejobben og har skikkelig herlige dager på Bik Bok.

Snuppeliten virker lykkelig. Hun har fått så mange venner som hun følger med hjem fra skolen og henger med på fritiden. Hun synger, hopper og er glad. Og det varmer mammahjertet. Når snuppeliten er lykkelig, er jeg lykkelig.

Eneste som mangler nå er å bli helt ferdig med leiligheten. Man føler seg litt isolert når man omtrent bor i sengen. Det er liksom ikke rom for kaffibesøk eller at snuppeliten kan ta med venner hjem. Men det kommer!

Skattene mine!

-M