Archives for October 2014

Når dagen starter halv syv…

er man sabla trøtt i trynet og har tid til å være litt ordentlig for en gangs skyld. For morgenene her er som regel kaos. Det er smøring av skiver i superspeed samtidig som man hjelper til med foten på den alt for trange strømpebuksa. Det er en rask gjennombørsting av håret før det samles i en enkel strikk. Det er klær som matcher så som så og alltid ulike sokker. Det er frokost i hånda og en kamp for å holde katten borte fra alt på benken. Hvorfor? Fordi jeg er altfor glad i slumreknappen!

Så kunne jeg jo tatt en spansk en og skrytt på meg at jeg droppet slumringen i dag, at jeg la meg til rimelig tid i går og at jeg sto opp frisk og uthvilt i dag tidelig. Men faktumet er at jeg var oppe alt for lenge i går kveld og at jeg følte meg døden nær når snuppeliten hoppet opp i sengen før fuglene feis. At hun hadde mye på hjertet som skulle luftes rett i mine trøtte ører og at katten syns beina mine var en passende biteleke på morrakvisten. I tilegg sto hele stua i flammer av det syke lyset som var ute i dag tidlig.

Da var det bare å gni søvnen ut av øynene, sette sjøbein og komme seg opp for å nyte en morgen som viste seg å bli fryktelig fin. Klokken 7 var det pannekaker under produksjon i skolegata, snuppeliten hadde fått fine fletter og hjelp til å få på klær. Jeg fikk tittlen verdens beste mamma og vi hadde en koselig stund rundt bordet før det bar på skolen.

Jeg tror ikke jeg har laget mat så tidlig om morgenen siden snuppeliten var baby. For det er ikke hver dag et b-menneske står opp så tidlig. Så kunne man overraske kjærligheten (kongen av b-mennesker) med pannekakefrokost på senga.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg skal gjøre dette til en ny trend og droppe slumringen. Men kjenner jeg meg selv rett så vet jeg at i morgen er det rett tilbake til gamle rutiner. Det var i alle fall fint så lenge det varte!

-M

N er for niste!

Du veit det har vert en bra dag på skolen når snuppeliten kommer hjem med tom matboks, hele sekken full av vann som har lekket fra flaska og et stort smil om munnen. Det er nydelig høstvær i Drammen, klar himmel og kaldt i lufta. For en vestlandsfut som er vant med 12 grader i gjennomsnittstemperatur fører det til kalde kroppsdeler og en uendelig stor trang til å kjøpe ull.

Jeg har fri resten av uka. Det skal jeg utnytte til det fulle sammen med den rare lille skruen min. Forkjølelsen er endelig begynt på returen og vi har massevis av tid til kos.

I dag er faktisk den nasjonale kattedagen. Så slya i huset skal bli skjemt bort med tunfisk og en aldri så liten klatt leverpostei. Det er rart hvor glad man blir i dyrene sine. Jeg har aldri vert noe dyremenneske. Faktisk har jeg alltid hatt over middels respekt for dyr og kjent blodpumpa gå bare de har sett på meg. Nå kan jeg ikke skjønne hvorfor jeg har vert redd. Odd er en dustete liten krabat som fiker til meg når jeg sover, han drar ut alt dopapiret fra rullen fire ganger i uka og biter meg i tærne når jeg går. Han river ned alt jeg henger på kjøleskapet, sitter i veien for tven og klatrer på de sykeste plasser. Men han sprer så mye glede! Snuppeliten har uendelig mye selskap, han får oss til å le og er verdens beste levende kosebamse. Så si hallo til den nye kattekvinnen for jeg elsker det lille hårnøstet.

-M

And it goes on and on and on…

Prisen for tidenes seigeste forkjølelse går til den som har inntatt min allerede slitne kropp. Dag fire og fortsatt i like crappy form. Halleluja og glade jul å alt det der. Heldigvis ble snuppeliten med en skjønn vennine hjem fra skolen, så jeg har fått gjort mye hjemme og kan legge meg i et ikke alt for kaotisk hjem. Jeg leste en artikkel i dag om at man ikke skal klage på sosiale medier når man er forkjølet eller lettere syk. Men djiiis, etter den fjerde dagen og hundre t-skjorteskift må det da være lov å innhente en aldri så liten smule empati.

Bonusen for timene på sofaen er at jeg endelig fikk ferdig skappeljakka mi! Hurra for det. Den skal jeg bruke til den faller fra hverandre, no shit.

Så kjære søte vestlandsmennesker der hjemme skal jeg fortelle om et fantastisk sted som finnes i byen. Kiwi xxl! Jeg har hatt tidenes handleopplevelse i dag. Det varmet et forkjølet bonde i byn hjerte mer en de som har bodd her hele livet noen gang kan forestille seg. Her snakker vi nystekte boller direkte fra ovn til pose, hundre forskjellige typer juice, smågodt som ser ut som det er sendt fra himmelen og tidenes største fruktdisk. Vi snakker frukt uten muggflekker, fire frysedisker kun for fisk, wokblandinger i dobbelt kingsize og nøtter fra alle verdens kroker. Jeg handlet mer en jeg kunne bære og enda litt til. Det høres kanskje dumt ut, men etter litt for lenge hjemme på vestlandet med minimalt utvalg, gjorde det godt å se nye varer og nye middagsmuligheter. Til gjengjeld savner man et koselig hei, fra mennesker i kassa som du kjenner. Man savner å rope navnet på betjeningen når man trenger hjelp til å finne noe og man savner den hyggelige praten i kassa. Men med et kjøleskap fullt i digg skal jeg holde gladelig kjeft om det og nyte en nøttemix av de skjeldne.

Jeg prøvde å snikfotografere tante M når vi var der, men hun handler så raskt at det var lost case!

-M

Aldri si bank i bordet!

For noen dager siden snakket jeg med en venninde om sykdom. Jeg klarte da å prestere å si følgende: “Jeg blir aldri forkjølet, for jeg har aldri tid til å kjenne etter, bank i bordet”.

To dager tok det, TO dager før jeg lå totalt nede for telling. Jeg har vondt over alt og det føles ut som hodet er for lite for innholdet. Kjærligheten klarte å understreke at det var lurt å dusje før jeg la meg i dag. Som om jeg ikke hadde tenkt tanken selv etter å ha byttet t-skjorte for tredje gang i dag. Kaldsvetting lenge leve.

Av den grunn brukte jeg store deler av formiddagen i senga. Fornuften i meg tilsa at det var lurt å slappe av litt før jobb. Det lønnet seg og jeg klarte å gjennomføre arbeidsdagen uten å skremme bort en eneste kunde.

The downside med å bruke store deler av dagen i senga er at jeg nå har kommet hjem til en leilighet i katastrofemodus. Men for å se det på den lyse siden fikk jeg endelig strikket ferdig siste armen på skappeljakka mi.

I morgen er en ny dag. Jeg har fri og kan sette i gang et katastrofeteam bestående av me, moah and myself. Da skal leiligheten skinne, forkjølelsen jogges ut av kroppen og skappeljakka monteres. Tror jeg.

-M

M er for Malin, og Malin det er meg!

Jeg er surrete, så surrete at jeg i går hadde på to lag linser, hele dagen, uten å en gang merke det selv. Jeg er stressa, så stressa at jeg alltid hopper over det siste trinnet på trappen for å spare tid, at jeg alltid springer fra nøkkelen når jeg skal ut og jeg er alltid ti minutter for tidlig ute for å være sikker på å nå ting.

Jeg er irritabel når jeg ikke har fått spist, og blir sinna når kjærligheten påpeker det.

Jeg er glad i menneskene jeg har rundt meg, men altfor dårlig til å vise det eller si det. Jeg elsker pene ting, og er aller mest lykkelig når jeg har det rundt meg. Jeg er en nåtidens materialistisk freak og liker å bruke pengene mine i stedet for å spare dem. Jeg er utakknemmelig, selvsentrert og alt for dårlig til å sette pris på ting.

Og det er det jeg skal begynne med nå. Det er på tide å se mulighetene i stedet for begrensningene. På tide å se hva man har. På tide å sette pris på ting og roe seg ned ti hakk.

Fremover skal jeg sette av mer tid til snuppeliten. Vi skal spille spill, lese bøker og bake. Jeg skal fortelle kjærligeten hvor mye han betyr for meg og hvor gla jeg er for at han er i livet mitt hver gang jeg får muligheten. Jeg skal blogge mer om hverdagen vår så familien hjemme på vestlandet får ett større innblikk i livet vårt. Og jeg skal sette enda mer pris på vennene mine.

For Malin det er meg, og jeg er alt for opptatt av meg selv. Som de fleste andre i dagens samfunn. Skam seg!

-M

Jeg er ikke fotballfruen!

I går startet jeg dagen med en etterlengtet time hos fysioterapaut. Etter en stund påpekte han en ganske heftig stiv nakke påført av det han på fint kalte emosjonelt stress. Så smiler han litt og sier “du er ferdig å flytte nå, på tide å slå seg til ro og senke skuldrene før du får problemer her”.

Jeg hadde så sabla lyst å fortelle ham at stresset ikke er emosjonelt i det hele tatt. At jeg rett og slett stresser fordi jeg ikke er noen fotballfrue. Men siden terapauten er en voksen mann, innså jeg at det ikke ville falle i god jord.

For jeg sier faktisk det til meg selv, flere ganger i uken. “Jeg er ikke fotballfruen”. Nå mener jeg ikke fotballfrue som i personen henne, men hennes måte å leve på. Jeg har ikke energien til det, men jeg vil likevel.

Jeg vet at de fleste kjenner seg igjen i dette. Man stiller høye krav til seg selv, fordi man skaper seg et bilde om at alt må være perfekt også klarer man ikke følge opp. Dette medfører en skuffelse over seg selv, som igjen fører til stress.

Jeg klarer ikke holde kaffimaskina mi rein. Det skuffer meg. Sykt ikke sant? Jeg er oppriktig redd for at noen skal se det. Take a chillpill lizzom.

Og enda verre er det når noen først påpeker det du ikke har gjort. Si at man har brukt 4 timer på å skrubbe fugene på flisene på badet. Ingen ser det, du bare vet at de er rene. Fugene har tatt opp tid du kunne brukt til andre ting og noen påpeker at det burde blitt gjort. Jeg blir flau! Det er ille! Sliten og fordømt flau!

Verst er det for kjærligheten. Det er lett å tråkke i salaten (noe som forsåvidt er en uendelig grisete ting å gjøre) når noen stresser. Her om dagen spurte kjærligheten uskyldig om det var lenge siden VI (kremt) hadde skiftet på sengen. Uten å vite det selv satte han i gang et jordsjelv, og ut av jordskorpene steig det et stressmonster. I korte trekk fikk han høre at han burde vite hvor vaskemaskinen og tørketrommelen sto i tilfelle det var så viktig for ham.

Om man legger bort husarbeid og hvordan ting ser ut hjemme. Føler man også på presset rundt et plettfritt utseende. I en verden av retusjerte bilder og pene mennesker blir man ekstremt opptatt av hvordan man ser ut. Man vet kanskje ikke selv hvor opptatt man er av det en gang.

Negler som dette skal nemlig ikke eksistere. Og alt går i en ond sirkel. Neglene mine ser slik ut fordi jeg har hatt en real omgang med vaskekosten i apartementosen vår. Så nå er det rent da, og jeg har gjort en innsats. Men nå er jeg skitten, neglene ødelagt, håret mitt svett og jeg er fortsatt like stressa. For jeg har ikke på en lyserosa velurdress og et søtt hårbånd når jeg gjør husarbeid eller er alene hjemme. Det har nok ikke andre heller, utenom på bilder.

Jeg er ikke som fotballfruen. Jeg vet ikke en gang om fotballfruen er som fotballfruen. Jeg har støv i krokene, spiser på Mc.Donalds og ser ut som en dass uten sminke. Alt dette med en klump i magen, skuffet over meg selv og stresset over alt jeg burde ha gjort og ikke gjort.

Nå var det ikke meningen å henge ut fotballfruen. Det er ikke vondt ment om henne. Men hun skaper et ideal som er vanskelig og oppnå, hun er den jeg tenker på når jeg ikke orker, hun er en av grunnene til at jeg blir stresset, men hun er nok like stresset selv.

L er for lek!

Kaos uka er endelig forbi, og vi starter på en ny og roligere uke. På tapeten står trening, venninebesøk for snuppeliten, middager sammen og bare kos.

Mandager har på mystisk vis blitt en av mine favorittdager. Der er starten på en ny og spennende uke, det er blanke ark og nye muligheter. I tilegg har snuppeliten dans på mandager, og danseskolen hennes er på treningssenteret hvor jeg og kjærligheten trener. Så hver mandag rusler vi sammen til akropolis, trener i en liten time og rusler fornøyde hjem, sammen. Etter treningen får vi alltid tid til middag sammen og kveldskos, og det setter man så pris på i en hektisk hverdag.

Sånn rundt regnet bruker vi ca en halv time hjem, selv om det egentlig er en fem minutters rusletur. Grunnen til det er verdens kuleste “hinderløype”, i følge snuppeliten da. Hun blir aldri lei!

Nå kom kjærligheten nettopp inn døren med den nye babyen sin, en playstation 4! Så jeg skal ta på meg entusiasmemasken og late som at jeg syns det er helt konge. Han har jo tross alt følelser, og gutter vil alltid være gutter. Så får vi se hvor mye tid det blir til overs til meg framover. Hurra!

-M

K er for kjærlighet!

I dag har mitt livs store kjærlighet bursdag. Han har selvfølgelig blitt sjemt bort med frokost på senga og kake (siden han ba om det). Han fortjente det forøvrig, siden han er ganske grei.

Tenker det er nok om bursdager nå, men jeg ville bare nevne at jeg er heldig som har en så sabla fin fyr i livet mitt.

Vi er midt inne i en kaos uke. En kaos uke innebærer jobbing til ulike tider, puslespill for å få hverdagen til å gå opp og ekstremt lite tid sammen. Sånne uker tar aldri slutt. Jeg kan ikke tro at det bare er Tirsdag! Heldigvis er snuppeliten en tolmodig sjel som tar alt på strak arm og er med der hun må. Neste uke har heldigvis et roligere sjema og jeg får mye tid til overs til den lille skolerampen min!

-M

October 8!

October 8. En av mine favorittsanger, dagen i dag og svigermords bursdag. Jeg har vel egentlig jobbet bort dagen, men det gjør jo ingenting når man jobber sammen med så sabla fine mennesker.

Dagene raser forbi her nede. Sakte men sikkert begynner Drammen å føles som hjemme. Det har tatt lenger tid en jeg hadde trodd på forhånd. Følelsen av bare å være her på besøk har ulmet i magen, og det har vert vanskelig å finne roen.

På Lørdag hadde jeg en liten realitetsjekk. Jeg sto opp sammen med kjærligheten, lagde kaffi og frokost. Vi tente lys, så bonanza på tven og lå under pledd i sofaen. Plutselig fikk jeg lørdagsfølelsen. Du vet den følelsen du bare kan få hjemme, i din egen sofa, med din egen kaffikopp i hånden. Den fikk jeg! Jeg visste ikke at jeg hadde savnet den en gang. Men den var så god. For jeg er jo hjemme, i leiligheten min i Drammen. Med den herlige lille familien min og Odd the weird cat. Og fy fader så bra vi har det.

-M

J for jubel!

Det er så mange bursdager fremover! Jeg elsker bursdager. Mest av alt min egen, men siden den ligger omtrentlig ti måneder frem i tid så nyter jeg andre sin i mellomtiden.

Snuppeliten har vert i bursdagsselskap på lekeland i ettermiddag. Når hun kom hjem hadde hun verdens største smil om munnen, knallrøde kinn og var helt svett i håret. Med andre ord hadde hun hatt det skikkelig morro. Genetisk sett kan man vel tenke seg til at hun som meg også elsker bursdager. Og vi har dermed brukt kvelden på å planlegge bursdagen hennes (som forøvrig er over et halvt år til). Alt fra pakkeleker til pinjata har blitt diskutert og eliminert. Måtte det halve året gå fort!

Mens snuppeliten var i bursdag ruslet jeg en tur til svigermor. For i morgen er det hennes tur. Medbrakt gave fører tydeligvis til giganormiske kakestykker, saft med isbiter og en koselig prat. Så nå er jeg god og mett i magen, har fått lettet litt på hjertet og leiligheten ser litt mindre ut som en babyshower.

Neste uke er det kjærligeten sin tur. Jeg skal ikke nevne hvor gammel han blir, for jeg vil gjerne holde husfreden (han blir 30 den gamle grisen). Da blir det favorittkaka mi og rosa ballonger! Neida. Joda!

-M