er man sabla trøtt i trynet og har tid til å være litt ordentlig for en gangs skyld. For morgenene her er som regel kaos. Det er smøring av skiver i superspeed samtidig som man hjelper til med foten på den alt for trange strømpebuksa. Det er en rask gjennombørsting av håret før det samles i en enkel strikk. Det er klær som matcher så som så og alltid ulike sokker. Det er frokost i hånda og en kamp for å holde katten borte fra alt på benken. Hvorfor? Fordi jeg er altfor glad i slumreknappen!
Så kunne jeg jo tatt en spansk en og skrytt på meg at jeg droppet slumringen i dag, at jeg la meg til rimelig tid i går og at jeg sto opp frisk og uthvilt i dag tidelig. Men faktumet er at jeg var oppe alt for lenge i går kveld og at jeg følte meg døden nær når snuppeliten hoppet opp i sengen før fuglene feis. At hun hadde mye på hjertet som skulle luftes rett i mine trøtte ører og at katten syns beina mine var en passende biteleke på morrakvisten. I tilegg sto hele stua i flammer av det syke lyset som var ute i dag tidlig.
Da var det bare å gni søvnen ut av øynene, sette sjøbein og komme seg opp for å nyte en morgen som viste seg å bli fryktelig fin. Klokken 7 var det pannekaker under produksjon i skolegata, snuppeliten hadde fått fine fletter og hjelp til å få på klær. Jeg fikk tittlen verdens beste mamma og vi hadde en koselig stund rundt bordet før det bar på skolen.
Jeg tror ikke jeg har laget mat så tidlig om morgenen siden snuppeliten var baby. For det er ikke hver dag et b-menneske står opp så tidlig. Så kunne man overraske kjærligheten (kongen av b-mennesker) med pannekakefrokost på senga.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg skal gjøre dette til en ny trend og droppe slumringen. Men kjenner jeg meg selv rett så vet jeg at i morgen er det rett tilbake til gamle rutiner. Det var i alle fall fint så lenge det varte!
-M