Archives for March 2015

Påskeferie!

Da var vi endelig framme i «paradis». Etter uendelig mange timer i bil var det godt å sette beina på vestlandsk jord og innta en av mammas deilige fiskemiddager.

Nå skal nesten en hel uke bli brukt til total avslapping, kjærestetid, familietid og påskekos.

Jeg syns det er så herlig å kunne dele vestlandet litt med kjærligheten, jeg bor jo i hans hverdag og han har hatt lite tid til å bli kjent med min. Det er fint at han kan bli bedre kjent med familien min og at vi kan være litt sammen i mine kjente omgivelser.

Det har vert en lang dag. Nå skal beina slenges på bordet, vinen jeg ikke skal drikke skal i glasset og familiekos står for tur.

-M

Man skal ikke klage!

Etter all klagingen min i går, ba jeg jo om bråk. Kroppen min ville plutselig vise meg at jeg kunne hatt det mye verre, og at klagingen min fryktelig overdreven. I dag har senga vert min beste venn, for ikke å snakke om kjærligheten som virkelig har satt inn støtet og vist seg fra sin beste side. Jeg har så uendelig stor respekt for de som går gjennom et svangerskap helt alene. For selv om det ikke er så mye kjærligheten kan bidra med når de dårlige dagene dukker opp, så hjelper det bare at han er her. Det er fint å ha en skulder å gråte på og noen å le med når man innser hvor overfølsom man er når man er dårlig.

Formen er heldigvis stigende, kjærligheten har fått fripass til å spille playstation for å få litt fri fra hormonsteret sitt og jeg har bare igjen å få pakket litt småtteri før vi er klare for påskeferie. I morgen setter vi nesen mot vestlandet. Der har vi ikke vert siden jul, og jeg gleder meg skikkelig til å se alle igjen. Det blir fint med en uke fri, kanskje man får ladet opp litt og funnet roen i kroppen igjen. Jeg har på ingen måte tid til flere dårlige dager som denne. Så jeg og baby har en avtale om at en rolig påske skal fungere både som kvalmemedisin og energiboost.

Jeg tar med meg bloggen og alle leserne mine på hytta på vestlandet, så ikke fortvil. Men en så lenge må alle ha en super påske med ski på beina og herlig familie! Hurra!

-M

Er det lov å si at det er noe dritt å gå gravid?

Misforstå meg rett, jeg elsker at baby pludrer i magen. Det er fantastisk å se at baby vokser og den struttende magen er et fint tegn på at det står bra til der inne. Det er en syk opplevelse å få sette et barn til verden og jeg føler meg for all del uendelig heldig som får oppleve det, men der stopper det.

Man snakker om svangerskap som en dans på roser. Sånn utad, for det er som å banne i kirka å si at mye av det er helt grusomt. Nå er jo alle svangerskap ulike og jeg snakker ikke for alle, men for min del frister det lite til gjentagelse.

En graviditet er ingen sykdom, men det er ikke en dans på roser heller. Kroppen er innvadert av noen andre og det fins ikke rom for bare seg selv lenger. Kroppen min føles ikke lenger som min, den er tung, mindre bevegelig og ikke noe behagelig å bo i. Og jeg er ikke halveis en gang. Det er tyngre å trene, kvalmen dukker opp i tider å utider og jeg orker så lite i forhold til det hodet vil.

Så kan vi jo snakke om hormonene, de som gjør at man gråter av alt mulig. Hormonene som gjør en så sårbar at man har lyst å grave seg ned. Hormoner som gjør hverdagen vanskelig fordi man ikke klarer å styre sitt eget følelsesregister. Jeg blir sint når jeg er lei meg, lei meg når jeg er glad og glad når jeg egentlig trenger å være sinna.

Jeg vil ha mat, men jeg har ikke lyst på noe selv om jeg har lyst på alt. Jeg er utolmodig, santidig som jeg trenger mer tid en noen sinne. Jeg vil ligge inntil å kose, men jeg får angst av for mye nærhet. Jeg vil gjøre alt sammen med snuppeliten, men blir sliten etter halvparten.

Så kommer det som plager meg aller mest. Jeg er så innmari redd. Baby lager litt trøbbel innimellom og da blir man redd. For man veit ikke hva det vil si å bekymre seg før man blir mor. Man vet ikke hva uro betyr eller hva ansvar har å si. Baby bor i min kropp, det er mitt ansvar at han har det bra og det er jeg som kjenner på alle små tegn til at han har nettopp det. Jeg kommer ikke lenger med å bekymre meg, jeg veit jo det. Men man gjør det likevel, fordi man er mamma.

Nå er jeg heldigvis snart halveis, og i enden venter verdens beste premie. Jeg må bare bite tenna sammen, for jeg er ikke syk, bare veldig veldig gravid og altfor hormonell.

-M

Instamoments #1

En herlig uke går mot slutten, dagen har vert lang og hodet er helt tomt. Derfor blir det bare et kort sammendrag av uka som har vert med bilder fra instagram!

Håper alle har en super Lørdag og at påsken byr på massevis av kos!

-M

It`s a boy!

Herlighet, jeg har så vidt landet etter ultralyden i går. Baby var frisk som en fisk, stor å god og selvfølgelig verdens nydeligeste (i ultralydforstand). Vi glemte helt å si at vi ville vite kjønnet, og kom ikke på det før jordmor spurte hintende om det var noe mer vi lurte på. Hun måtte jobbe litt før hun fikk baby til å vise seg frem, men når hun traff jackpot var det ingen tvil. Vi venter en liten gutt! Vi skal få en sønn. Det er så ubeskrivelig stort!

Jeg klarte så vidt å holde maska inne hos jordmor, så i det vi satte oss i bilen satte jeg i gang med et anfall av hysterisk latter blandet med gråt. Alt ble plutselig så virkelig. Jeg har kjærlighetens lille gutt i magen, vi skal få oppleve å bli foreldre sammen og snuppeliten skal endelig bli storesøster til en pitteliten lillebror.

I dag reiste kjærligheten atter en gang avgårde. Det er heldigvis siste helgen på en liten stund og om noen dager står påskeferie for tur. Vi skal endelig hjem til vestlandet en tur. Vi trenger å lade batteriene litt alle sammen så påsken byr på null planer og sofasliting som hovedtema.

Jeg og lillebror i magen har hatt en travel dag, det hjelper på når kjærligheten er borte at tiden går litt fort. Vi startet dagen med en deilig lang frokost før jeg beila ut på nye eventyr. Jeg har nemmelig lagt vipper på en kunde på salongen jeg skal jobbe på. Det er så koselig der og menneskene som jobber der er superherlige, jeg føler meg så heldig som har fått innpass der og gleder meg masse til å begynne. I tilegg har jeg fyllt på vippene til svigersøster K og begynt å legge fram klær til påsketuren. Lillebror er litt vanskelig om dagen og vil helst at jeg ikke tar helst av, så da får vi la han bestemme og ta resten av kvelden i senga!

Håper alle får en nydelig helg!

-M

Å stå på egne ben!

Så skummelt, men likevel så befriende. I dag ble det lille enkeltmansforetaket mitt en realitet og om to dager starter jeg med min første kunde som selvstendig næringsdrivende i ny salong. Det føles så rart å plutselig skulle stå på egne ben, ha eget ansvar for alt jeg gjør og ikke minst skulle ha oversikt over at alt foregår riktig.

Det blir kjempekoselig å jobbe med velvære igjen. Jeg gleder meg til å møte masse nye spennende mennesker og det blir fint å sette i gang med nye utfordringer i tilegg til å gjenoppta gamle kunster. Det som er ekstra spennende er å ha med baby på de nye eventyrene, mye kan skje og det er kanskje ikke verdens tryggeste tidspunkt å starte opp noe eget. Heldigvis er det ikke den helt store satsingen og jeg håper jeg lander trygt med begge beina.

Jeg er i alle fall berusende glad for å ha fått denne muligheten og håper det finnes mange skjønne Drammensdamer som vil ta turen innom for en koselig prat og pampering.

Følg meg gjerne på facebook på lashextensions by Malin!

Ønsk meg lykke til da!

-M

Printic – Et lite fototips fra meg!

Formen er helt elendig i dag, så det får bli med et kort innlegg. Kvalmen har atter en gang funnet det for best å sette seg litt ekstra i kroppen min og hodet vil bare koble ut. Jeg klager ikke, det kunne for all del vert en million ganger verre, men det krever energi og overskudd finnes ikke til å gi det lille ekstra.

Jeg er egentlig bare innom for å tipse dere om en super greie jeg kom over her om dagen. Nemlig en app du kan fremkalle bildene fra telefonen din med. Ikke bare er telefonen min fyllt av minner jeg gjerne skulle tatt vare på i fysisk form, men baby er jo også på vei og jeg elsker muligheten til å kunne «fremkalle» bilder på en enkel måte.

PRINTIC er en appen som gir deg muligheten til å få bildene dine sendt hjem i posten med bare noen enkle tastetrykk. Dette innlegget er på ingen måte sponset, jeg har bare forelsket meg helt i appen.

Jeg fyrte i gang første bestilling for noen dager siden som en aldri så liten test. I dag sendte jeg av gårde en ny og mye større. Bildene kom i super fart, med kjempekvalitet og uten å koste skjorta. Jeg er super fornøyd.

Så er telefonen din fyllt med minner som gjerne skulle vert i album eller opp på veggen så er det bare å hive seg rundt. Last ned appen, bruk to minutter på å ordne bildene, send av gårde og få de raskt i posten. Hurra!

-M

Hvorfor må vi alle være frua til?

Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har blitt kalt «donkeyboyfruen» det siste året. Det er jo i og for seg en morsom greie og det er på ingen måte noe galt i å tulle litt med det. Men det jeg funderer på er hvordan så mange i det 2000 århundret føler at de trenger å beskrive seg med kjæresten eller ektemannens yrke.

Jeg husker så godt når jeg og kjærligheten bestemte oss for å satse på oss. Jeg var oppriktig redd for å ende opp med å bli «dama til» eller «fruen». For det er mulig jeg er sær, men jeg er Malin Nygård Gjerde, jeg er kanskje mye av meg selv, men ingenting i min identitet kan beskrives med hva kjærligheten jobber med.

Misforstå meg rett, jeg har ingenting i mot de som kaller seg frua til. Komikerfrue er en av mine favorittbloggere og jeg skjønner jo markedsføringen det gir. Jeg har ingenting i mot det, men jeg sjønner det ikke.

Jeg vil aldri oppnå noe i livet mitt fremprovosert av kjærlighetens opplegg. Jeg vil aldri utnytte hans posisjon og jeg vil heller aldri underlegge meg hans liv. For jeg vil oppnå mine egne ting, jeg vil jobbe hardt og drive med «min greie». Jeg vil være stolt av meg selv for mine egne prestasjoner og jeg vil bli nevnt som Malin, ikke «dama til». For jeg og kjærligheten er sammen, men også hver for oss. Vi skal støtte hverandre og løfte hverandre opp og fram. Jeg beundrer han for hans greie, jeg er stolt over ham og ønsker at han skal oppnå store ting. Han på sin side er oppriktig opptatt av alt jeg driver med, han pusher meg ut på nye eventyr og er entusiastisk når jeg snakker om mine planer for framtiden. En pluss en er to og sammen er vi rå!

-M

Hallo hormonster!

Det er mange ting man ikke snakker så veldig høyt om når man er gravid, en av de tingene er persjonlighetsforandringen som finner sted. Hormonsteret har for lengst inntatt skolegata og det er kort mellom sinne, latter og tårer. Du veit for eksempel at du er noe overhysterisk når du trenger bekreftelse på at kjærligheten fortsatt er i live etter en times flytur i pent vær.

Så er det den der klompen i halsen da, som dukker opp over alt. Den tar turen under sos barneby sending, når alle driver å dør på home and away og når bare den minste ting går litt imot. Den presser på når snuppeliten sier somtaligvis i stede for antakelig vis med veslevoksen holdning, når vi har sovet litt for lenge på morran eller når snuppeliten mottar sin aller første cup-pokal. Vi har nemmelig brukt deler av søndagen i Drammenshallen på cup. Snuppeliten har vert så uendelig stolt og det har vert skikkelig stort å få være med å se dem spille.

Heldigvis er ikke bare følelsene et virvar uten sidestykke, men de er og helt sykt forsterket. Alt jeg setter pris på setter jeg pris på skikkelig hardt. Jeg og snuppeliten startet dagen med en skikkelig koselig jentefrokost. Og vi koste oss sammen mer en jeg kan huske at vi har gjort på lenge. Noe så enkelt, betydde plutselig så mye.

Nedsiden med hormonsteret er at man også blir ti ganger mer sinna når man blir sint, man faller ti etasjer lenger ned en kjelleren når ting går dårlig og man gråter hundre ganger lengre når man først åpner slusene. Heldigvis er det bare akkurat nå, man vet at det går over, man vet at alt bare er hormoner og at man ikke holder på å miste fatningen. Og herlighet som man gleder seg til den store premien på slutten av det hele!

-M

Starten av svangerskapet og hvordan snuppeliten fikk vite det!

Da var man atter en gang gressenke. Kjærligheten reiste nettopp ut døren for en helg på farten, snuppeliten er igjen på overnatting og jeg er nok en gang hjemme alene. Jeg tenkte derfor benytte muligheten til å se litt tilbake på starten av svangerskapet og ikke minst dele med dere hvordan den kommende storesøsteren tok nyheten.

Det nermer seg ordinær ultralyd, baby har så vidt begynt å gi beskjed om at den er til stede og formen er bedre en på lenge. Det har som sagt vert en noe hard start på svangerskapet. Ekstrem utmattelse, kvalme og blødninger er noe av det som har stått på tapeten og det har virkelig tatt på.

Det hele startet på vei hjem til jul, med en liten fornemmelse om at noe var på gang inni der og en graviditetstest liggende i kofferten. På lille julaften testet jeg med sjelvende hender svakt positivt men nektet å tro at vi skulle være så heldige å få et sånt mirakel til jul. Jeg var sikker på at testen viste feil og var ekstremt avventende til det hele. På julaften på morgenen sto jeg opp tidlig og listet meg på badet, etter langt om lenge og lengre en langt lyste en digital test GRAVID mot meg og eventyret var i gang.

Vi hadde en superkoselig jul sammen med masse familie, den lille i magen ble lagt lengre bak i tankene og vi hadde fullt fokus på alt mulig annet. Helt til vi kom hjem og trengte forsikring om at alt var bra. Vi dro på en tidlig ultralyd og plutselig var alt virkelig. På skjermen så vi bare en utydelig flekk, deformert, rar og langt fra noen baby enda. Men det som var avgjørende var at vi så og hørte et nydelig bankende hjerte.

Etter en stund klarte vi ikke å holde oss lengre. Vi måtte sladre til den kommende storesøsteren, som har vert uendelig flink å holde på hemmeligheten. Hun jublet av glede og gråt en liten skvett når det endelig hadde gått ordentlig opp for henne. Her kan du se reaksjonen:

Nå er jeg et godt stykke inn i den fjerde måneden. Baby gir livstegn hver dag, magen vokser og formen føles fin. Vi gleder oss mer og mer for hver dag som går, og det har skikkelig gått opp for oss at vi blir fire. Vi snakker om navn, ser på utstyr og gleder oss over hver uke baby har vokst seg større og sterkere.

All frykten og usikkerheten det hele startet med har gått mer over i en knusende ro. Jeg er så glad for å få muligheten til å oppleve dette igjen. Jeg er takknemmelig for at det ligger en frisk og fin baby i magen min og jeg er så stolt over at det er noe jeg og kjærligheten har gjort sammen.

Håper alle får en fin helg!

-M