Archives for June 2015

For en herlig dag! Norge byr endelig på litt sommer og Drammen er virkelig ikke det fæleste stedet å bo når været slår til. I dag tidlig pakket jeg og bonustante M med oss masse mat og tok med snuppeliten og bestevenninen til Svelvik. Kjærlighetens familie har hytte der, bare 15 minutters kjøring fra her vi bor. Her snakker vi østlandsidyll på høyt nivå. Svaberg, bølgeskvulp og herlig temperatur.

 

Snuppeliten og lille T har badet hele dagen. Man blir nesten nostalgisk av å se på dem. Plutselig drømmer man seg 20 år tilbake i tid, med sand mellom tærne og blå lepper. Sommerferie hos besteforeldre, camping, strandliv og brødskiver med sand på.

 

Etter en stund kom gutta etter og tok lunsjen der ute. Megakoselig! Vi fikk til og med besøk av noen svære svaler som jentene matet med brød.

Nå i kveld har vi vært ute å spist sammen. Det skjer ikke akkurat ofte at vi er sosiale som familie, selv om mange kanskje tror det. Når man bor så nærme og ser hverandre så ofte glemmer man raskt at det kan være koselig å gjøre ting sammen. Snuppeliten forguder når vi først gjør det og det varmer meg å se hvor familiekjær hun har blitt.

 

Nå skal jeg slenge de hovne, varme gravide tottisene mine høyt og bare glede meg til enda mer finevær i morgen! Håper alle har hatt en nydelig dag i sola.

 

-M

 

 

Her skulle det kanskje kommet et innlegg med full oppdatering om svangerskapet akkurat nå, i stedet velger jeg å se litt tilbake på hvordan det har vært.

 

I morgen er jeg 31 uker ut i svangerskapet og jeg har visst om at baby T er på vei i 27 lange uker. Uker fyllt av bekymringer, oppturer og nedturer. Det har vært så mye tårer! Redselstårer, sorgtårer og gledestårer. Jeg kjenner at jeg er sliten, mer psykisk en fysisk. Sliten av å bekymre meg rett og slett.

 

Det er ikke uvanelig å blø i svangerskapet, så mye som 1/3 av gravide damer opplever det. Styrtblødninger derimot er ikke vanlig. Jeg var bare 9 uker på vei første gangen det skjedde. Legen min snakket om veien videre og hvor lenge vi måtte vente før vi kunne prøve igjen. Hun øynet ikke håp for at det hadde gått bra. Men på ultralyd så vi et nydelig lite bankende hjerte. Så skjedde det igjen, i uke 12. Så 15, så 18 og flere ganger frem til det slutter rundt uke 24. Etterhvert lærer du deg å ikke få panikk, at det mest sannsynelig har gått bra, igjen. Men du blir aldri kvitt den murrende uroen for at baby skal ville ut i verden alt for alt for tidlig.

 

Nå er baby T levedyktig. Om han kommer nå er oddsene gode for at det går veldig bra. Likevel ønsker man ikke premature barn. Man bekymrer seg, tenker på og kjenner etter. Til slutt ender man bare opp med å være verdens mest slitne rugekasse.

 

Heldigvis raser ukene avgårde og baby T er en aktiv liten kar som gir mammaen sin beskjed titt og ofte om at han har det bra der inne. Han hikker hele dagene og turner som en gud. Plutselig er han her og alt man sliter med nå er glemt. Da starter nye bekymringer og en ny hverdag som babymamma. Herregud som jeg gleder meg! Måtte han bare vente seks-sju uker til.

 

-M

 

 

 

Vi bruker mye energi på å forklare barna våre at mobbing og baksnakking IKKE er lov. Vi får beskjed om å ta det med rota og stanse det før det i det hele tatt starter. Vi skal forebygge, gjøre riktige valg og oppdra barn som er snille mot andre. Selv er jeg dødsredd for at snuppeliten eller lille i magen skal bli slemme barn. Jeg frykter at de skal stenge ute, skade andre med ord eller rett og slett være dårlige medmennesker.

 

Jeg snakker ofte med snuppeliten om mobbing, noe av det går ut på at hun skal si fra dersom noen er stygge mot henne, men mest av alt snakker vi om det å være mobberen. Vi snakker om hva man skal gjøre dersom man ser andre mobbe, hvordan man skal ta stilling til det og hva mobbing egentlig er. Jeg prøver å gjøre henne oppmerksom på hvor mye små kommentarer kan såre og at å stenge noen ute kan gjøre like mye vondt som ord. Jeg vet ikke hvordan barnet mitt oppfører seg på skolen, jeg vet ikke om det hjelper, men jeg håper og tror at hun tar det til seg.

 

Så sitter jeg på kafe, på et venteværelse eller bare hjemme i min egen stue. Jeg hører voksne mennesker snakke om hverandre, jeg hører dem snakke til hverandre og jeg hører meg selv åpne min egen munn. Vi burde skamme oss. For ikke snakke om hvordan vi oppfører oss på internett.

 

Jeg for min del er litt for selvopptatt til å legge meg for mye opp i hva andre driver med. Jeg skal likevel være ærlig nok til å innrømme at det skjer. Jeg fordømmer, snakker dårlig om og i de fleste tilfeller tenker stygge tanker om andre. Grunnen til at jeg tør innrømme det er at jeg vet at de fleste andre gjør det samme.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har overhørt samtaler mellom mennesker dobbelt så gamle som meg. Samtaler hvor de legger seg opp i andres barneoppdragelse, klesstil, væremåte og personlighet. Jeg leser daglig kommentarer på sosiale media, rettet mot profilerte mennesker, skrevet av voksne med en bismak av misnøye. «Beklager å måtte si det, du ser jo som regel så bra ut, men den der kledde du ikke. SE på deg selv a, du ser jo 10 kilo tyngre ut» Vel, dame i 40-årene som orket å bruke et minutt av livet ditt på å kommentere fotballfrues instagrambilde: Hvorfor i alle dager gidder du å kommentere om du ikke har noe hyggelig å si og kler du alltid alt du tar på deg? Voksne mennesker har også hatt mye å si om meg opp gjennom årene, uten å gå noe nærmere inn på det. Jeg blir bare imponert over at de orker å bry seg om hva jeg driver med.

 

Så, over til poenget mitt. Vi som voksne glemmer ofte at små ører også hører. Vi setter en dårlig standard for barna våre ved å si en ting, men gjøre det motsatte. Vi forklarer at man skal være snille mot hverandre, samtidig som vi sitter foran barna og slenger ut med kommentarer om alt mulig. Jeg håper at jeg har vært flink, at snuppeliten ikke føler det sånn, men jeg vet det ikke. For innimellom glemmer jeg selv at til og med små ord kan såre andre. Damen i 40-årene som kommenterer på fotballfrues bilde, har kanskje glemt at barna hennes er på instagram? Menneskene som snakket sammen på kafe enset kanskje ikke at barna hørte etter? Og kanskje har jeg selv kommet med en slengkommentar som snuppeliten har fått med seg?

 

En ting er iallefall sikkert, vi må skjerpe oss. Skal vi klare å knekke mobbing, må vi bli flinkere selv. Vi må la det være nulltoleranse, også for oss. Og vi må starte med å være gode forbilder. For barn er født uten fordommer, og da bør det være vår plikt som foreldre å la dem fortsette slik til de bukker under for samfunnet. Tenker jeg da.

 

-M

 

 

 

 

Vi har vært på kontroll på sykehuset igjen i dag. Kroppen min jobber og ting gjør seg klart. Heldvis så ting bra ut, fremgangen siden Fredag er liten selv om den er der. Uke 31 er like om hjørnet og siden jeg er så nærme uke 34 vil de ikke gjøre så mye.

 

Baby T er 1500 gram og akkurat passelig stor. Selv om man på ingen måte ønsker at han kommer til verden helt enda, kan det gå bra om han gjør det. Kanskje bare lurer han oss og blir liggende inni der i 11 uker til? Haha! Jeg har i alle fall inntredt i rollen som rugemaskin. Målet er at han skal bli det til minimum uke 37 og at vi får ferdig soverommet vårt og ikke minst forbredelsene før han kommer.

 

“Når du har bikket uke 34 gjør vi ikke så mye for å stanse det” sier legen. Herrejesusfred tenker jeg, det er TRE uker til det?! Det går ikke. Så her krysser vi både bein og fingre for at lille magemonster tar det med ro. På ny kontroll om en uke får vi svar på om ting fortsetter å gå fremover eller om det stagnerer. En så lenge får jeg ta det så rolig jeg klarer uten å bli deppa og kose meg med den livlige lille krabaten i magen! Rugetid lenge leve.

 

-M

 

 

Så rart, at man kan velge å få barn sammen. At vi to, jeg og kjærligheten kan velge å lage en liten versjon av oss selv som vi skal ha ansvaret for livet ut. Bildene fra 3D ultralyden henger på kjøleskapet, jeg får ofte hjertebank når jeg ser de i sidesynet. Det ligger et barn i magen min som ligner på kjærligheten, det…er…så…sjukt!

 

Jeg klarer ikke slutte å bli facsinert av hvordan livet utarter seg. Hvordan man tar små valg som endrer alt. Hvoran sjebnen jobber for at du skal være akkurat der, akkurat nå. I mitt tilfelle i Drammen, hos drømmegutten, med verdens beste datter og med en etterlengtet babygutt i magen. Livet behandler meg bra!

 

Jeg har som sagt fått beskjed om å ta det med ro, det gir mye tid til å tenke, det er grunnen til at jeg serverer dere et småkvalmt “jeg elsker livet mitt” innlegg i dag. Når man har mye tid til å tenke kan man: 1. Overanalysere og gjøre seg selv hysterisk. 2. Sette seg tilbake, være realistisk og innse hvor uendelig heldig man er. Jeg har gått inn for det sistnevnte. Jeg er så sabla heldig!

 

Håper alle har en super søndag, med litt tid til overs for å kjenne etter hvor bra man faktisk har det og hvor heldig man er.

 

Yeah!

 

-M

 

 

“Slapp av” sa de, “jaddam” svarte jeg. Jeg hadde helt tydelig glemt bort at jeg ikke er så flink på nettopp det. Herlighet, sola skinner! Jeg vil jogge i skogen, henge opp klær ute, vaske leilighet, dra på utebadet og utnytte all energien det deilige været gir fra seg. Jeg må skikkelig kjempe med meg selv. Prøver å finne på hundre ting å gjøre sittende på min gravide smålubne rumpestump.

 

 

 

Nå har jeg fargelagt, lest blader, sett på tv og solet meg. Leiligheten ser ut som et bombenedslag og snuppeliten er underaktivisert stakkar. Heldigvis er det snart mandag og vi får litt mer svar på hva som skjer med lillebror og hvor stor effekt sammentrekningene mine har. En så lenge får vi prøve å spille brettspill, se film og ligge i sola med beina høyt. Håper alle har en strålende lørdag!

 

-M

Da var jeg endelig hjemme etter det som bare skulle være en liten kontroll hos legen. Lille baby T er en ivrig liten rakker og kroppen jobber allerede for at han skal få komme ut. Det er ikke noe dramatisk, det er bare sammentrekninger som gjør kroppen klar litt tidlig. Kroppen min har derfor inntatt sofaen, her har jeg og baby T hatt en lang diskusjon om når han får lov å komme ut og ikke. Vi har nå en avtale om at 34 uker må være det minste vi kan klare og vi er veldig motiverte for det begge to. Storesøster er hos en venninde og kjærligheten på jobb, da kan jeg og lillebror bare ta livet med ro.

 

På mandag skal vi tilbake for å se om det funker med avslapping eller om vi må få litt medisinsk hjelp. Det er gull å føle at de passer på. Lillegutt er ca 1500 gram, stor nok til å klare seg men på ingen måte klar til å møte verden. Vi krysser fingrene for at sofasliting er godt for noe og at lillebror tar det litt chill i helgen.

 

 

 

Jeg har de siste månedene fått et ganske stort innblikk i kvaliteten på offentlige toalett, med Drammen og omegn som hovedfokus. Her har du et bilde fra den ultimate favoritten så langt!

 

 

 

 

 

Nå skal jeg legge bena høyt og starte på “den hemmelige hagen”. Fargelegging for voksne, herlighet! Jeg er ikke lagd for sofasliting!

 

-M

(Sponset)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne skatten har ligget i en eske i kjelleren noen dager. Selv om jeg har klødd i fingrene etter å sette den opp har jeg hatt så lite overskuddsenergi at jeg rett og slett ikke har orket. Så er det jo en gang sånn at man syns ting er mer morro jo lenger man gleder seg. For herremin så herlig det er å ha verdens fineste vogn stående i gangen å bare vente på lillegutt.

 

Barnevogna er en av de viktigste tingene man invisterer i. It’s my ride på en måte. Man bruker jo vognen overalt og er mektig avhengig av den for å komme seg rundt med baby. I starten av svangerskapet rotet jeg meg rundt i jungelen av vogner. Man googler jo selvfølgelig og ender opp med hundre mennesker som snakker mot hverandre om hva som er bra og ikke.

 

Heldigvis ble jeg reddet fra min fortvilelse da 0-4.no var så snille å gi meg en splitter ny TFK joggster twist light.

 

 

 

 

 

 

 

 

Herlighet for en herlig vogn! Den har tre hjul, er superlett og ser smashing ut. Jeg har vert superskeptisk til vogner med tre hjul, men de tykke gummihjulene gjør at vognen føles veldig stabil. Bagen har et håndtak som gjør at den er lett å løfte og jeg ble overrasket over hvor lett det var å plassere den på understellet. Jeg er helt forelsket og kunne ikke bedt om en mer perfekt vogn. Det beste med den er at den passer skikkelig bra til vårt bruk. Jeg vil jo i hovedsak gå mye turer og sitte en del på kafe med baby, haha! Da hjelper det på med en liten, lett og snedig vogn. I morgen skal jeg kjøpe dyne og pute til å ha oppi. Jeg ble plutselig supermotivert til babyshopping etter at vogna kom opp. Kanskje det ble litt mer virkelig at baby faktisk snart kommer!

 

Jeg har også vert så heldig å få dele en rabattkode med dere. Det hjelper jo på når man skal handle til de små magemonsterene. 0-4.no selger alt mulig av barneutstyr. De har blandt annet noen superfreshe stellevesker, vogner og mye annet.

 

Skriv kodeord malin når du er ferdig å handle så får du 20% på alle ordinære varer, hurra! Dersom du handler over 400,- får du også gratis frakt!

 

-M

 

Jeg har verdens minst effektive dager for tiden. Hvilemodus er vel det rette ordet. Jeg sover lenge, skjemmer bort meg selv med det jeg har lyst på og tar livet med ro. Det gjør vondt å tenke på alt jeg egentlig burde gjort, men fy så deilig det føles å ta vare på seg selv litt.

 

I dag sov vi lenge allesammen. Snuppeliten går på sommer SFO tre dager i uka fram mot ferien og der trenger hun ikke møte opp før klokken ti. Det gjør godt for mammasovegrisen og lille magetroll.

 

Appropo mammasovegris. Jeg har startet å snorke, haha! Jeg har aldri laget så mye som et grynt, faktisk har jeg hatt store problemer med å lage gryntelyder med vilje. Nå derimot kommer det skikkelige gubbegrynt. Kjærligheten syns det er dødssjarmerende, han bare elsker å våkne til DET maskineriet. Nå er vi der liksom, enda en barriere brutt.

 

Det jeg faktisk har fått gjort i dag er å sette sammen vogna til baby T. Den er så fin!! Jeg har tatt litt bilder jeg tenkte jeg skulle vise dere senere i dag. Da kommer også en rabattkode til nettbutikken 0-4.no til dere, så stay tuned!

 

-M

I dag gjorde jeg det jeg hadde lovet meg selv ikke å gjøre. Jeg satte meg ned og glanet på bilder av kroppen min før svangerskapet! Fy meg og fy samfunnet vi lever i for den bedritne følelsen det gav meg.

 

 

 

Jeg vil ha kroppen min for meg selv igjen, jeg vil trene og føle meg fresh. Jeg vil føle meg vel i egen kropp igjen. Jeg vil føle meg fin for kjæresten min igjen. Jeg vet at det er egoistisk, at jeg ikke skal klage og at det er et fuckings iland-problem. Jeg vet at jeg høres ut som en selvopptatt, prippen fjott og at jeg skal være glad jeg i det hele tatt kan bære fram et barn. Det hjelper desverre ikke å vite alt det der! For følelsene kan man ikke styre og følelsen av å ikke være tilfreds med sin egen kropp er ukul.

 

Selvtilliten, er ikke noe å tulle med. Noen føler seg fantastisk flotte når de går svanger. Gløden, formene, babymagen. Mange vil nok si at kroppen min før magemonsteret var grusom og mandig. Men den kroppen er meg, det er sånn jeg føler meg bra, sånn jeg føler meg på mitt beste. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at jeg skulle reagere så hardt på endringene i kroppen. Jeg tror kanskje ikke at det er så sunt å ha et så stort kroppsfokus før en blir gravid. Jeg syns jo alle andre sine gravide kropper er så innmari pene. 

 

Så får man syns, akkurat det man vil. Men sånn er det bare, helt ærlig, rett fra hjertet at jeg føler meg skikkelig lite fin. At jeg ikke bare gleder meg til å bli mamma, men også til å bli meg selv igjen. 100% sånn jeg føler meg komfortabel.

 

Kanskje endrer det seg når baby er ute, kanskje ikke. Den store drømmen er fortsatt å stille i bikinifitness. Og kanskje blir det en enda større bragd som tobarnsmamma. Om 10 uker er kroppen bare min igjen, og jeg får endelig ha lille baby på utsiden av magen. Det kommer til å bli en fryd å kunne leve som normalt igjen og enda bedre med en liten koseklomp i tilegg. Sukk, måtte ukene gå fort.

 

-M