Archives for July 2015

 

Det er August, hurra! Om baby T kommer før termin er dette måneden jeg blir mamma for andre gang. Herlighet, det er så sykt hvor fort tiden går. August blir en spennede måned. Om to dager har jeg bursdag, lille T kommer muligens til verden og snuppeliten skal begynne i andre klasse. Jeg gleder meg sånn til tiden fremover nå, selv om jeg vet at det kommer til å bli en stor overgang for alle. 

 

 

Jeg og kjærligheten er i ordentlig hvilemodus nå når snuppeliten er på ferie. Det føles fint å bruke tiden til å lade opp for det som kommer. Og ikke minst tror jeg det gjør oss godt å være bare oss litt før alt blir annerledes. Jeg er så glad for at jeg har kjærligheten i livet mitt. Han har virkelig vært en enorm støtte gjennom svangerskapet. Nå snakker jeg ikke hjelpsom, for han skjønner på ingen måte hva det vil si å hjelpe til når det kommer til husarbeid og lignende. Han er bare en utrolig god støtte! Han er flink til å høre etter og backer alltid opp når det er noe. Jeg føler meg så heldig som kan få barn sammen med en så fin fyr. 

 

Nå skal jeg krype meg inntil den fine fyren og se noen episoder med Dexter før det er natta!

 

Håper alle har en super helg!

 

-M

Det var jo bestillingstid på senga til baby T. Den var egentlig ikke ventet å komme før i midten av August, men på Tirsdag ringte de plutselig fra Babyshop. Den ble hentet med en gang og satt sammen, jeg klarte rett og slett ikke å vente! Forkjølelsen har endelig slipt taket sånn på ordentlig og jeg har fått brukt hele dagen på å gjøre diverse ting hjemme. 

 

 

I januar gikk jeg forbi babyshop på gullskogen. Lille T var da bare et lite frø i magen min og med en spontanabort friskt i minne var jeg ytterlig forsiktig med å glede meg for masse. I stedet for å gå inn, sendte jeg derfor bare lange blikk mot vindusutstillingen. Og der sto den, den fineste babysengen jeg noen gang har sett. Så liten, rund og helt perfekt. Noen måneder senere dro jeg med meg en litt tilbakeholden kjæreste inn i butikken for å overbevise ham om at det var en ekstremt god invistering for baby. Prisen på senga er stiv, så det måtte et par dådyrøyne til (pluss forsikring om at senga kan bygges ut i flere omganger og derfor brukes i en evighet). Kjærligheten gav til slutt etter, hurra! Det er liksom den eneste tingen jeg ordentlig har ønsket meg til baby T og jeg er så fornøyd!

 

Det som sto øverst på lista over ting å gjøre hjemme i dag var med andre ord å gjøre sengen klar til bruk. Jeg gleder meg sånn til det lille mennesket mitt skal sove oppi der at jeg får sommerfugler i magen, haha! 

 

 

De siste klærne er vasket, fødebagen er helt ferdig pakket og jeg har handlet inn siste rest. Når jeg endelig satt meg ned gikk det opp for meg: ALT ER KLART! 

 

Det er ikke noe mer å gjøre, alt står klart til lille T sin ankomst. For en rar følelse. Jeg har stresset så mye og hatt så mye i hodet Nå kan jeg bare slappe av og glede meg til han kommer. Sukk!

 

-M

 

 

For et par dager siden delte tv 2 nyhetene en artikkel på sin facebookside med overskriften “barn har godt av at foreldre lar dem falle å slå seg innimellom”. Videre linket artikkelen til en kronikk som ble publisert på NRK ytring på mandag med den klingende tittel “barna våre overbeskyttes”. Denne kronikken er skrevet av overlege på Åsebråten barne- og ungdomspsykriatiske klinikk – Henriette Sandven. Jeg skjønner at det kan bli for mye av det gode og at det nok er snakk om ekstreme tilfeller når en hodelege skriver sånne kronikker. Men tv 2 nyhetene derimot, snakker med “mannen i gata”! De skriver rett og slett at vi bør passe litt mindre på barna våre. Jeg er med på prinsippet at barna må lære av egne feil, men jeg personlig klarer ikke å sitte å se på at barnet mitt faller og slår seg. Det sitter så langt inne at jeg innimellom, på ren impuls tar i mot andres barn når de faller også. 

 

(Artikkelen kan du lese HER )

(Kronikken kan du lese HER )

 

Vel Tv 2: “Jeg heter Malin Gjerde, og jeg er en ordentlig hønemor!”

 

Aldri hadde jeg trodd om meg selv før jeg fikk barn, at jeg kom til å bli en så overbeskyttende mor. Jeg er mammaen som hver…eneste…dag sier til min 7 år gamle datter “GÅ FORSIKTIG I TRAPPA”. Jeg er mammaen som følger henne til skolen hver dag selv om den ligger to hus bortenfor oss, på samme siden av veien. Jeg er mammaen som går de ti turene ekstra ut i hagen for å sjekke at det går fint når hun hopper alene på trampolina, selv om jeg allerede kan se henne fra vinduet inne. Mammaen som sniker i vinduene når hun er på besøk hos nabobarna og som sjekker at pusten hennes går jevnt når hun sover. 

 

Når vi er ute i almennheten holder jeg fortsatt syvåringen min i hånden, tett. Jeg sier “pass deg for bilene”, “ikke balanser der” og “ikke klatre sånn”. Jeg er overhysterisk når vi er i syden og passer på henne med haukeblikk fra det sekundet hun setter en fot i bassenget. Jeg sier “husk å tygge ordentlig” når hun tar for store biter, “vær forsiktig” når hun leker med saks og jeg må ha henne i min egen seng når hun er syk. 

 

Kanskje har jeg oppdratt et litt forsiktig barn, ei jente som ikke tar unødvendige sjanser. Men vet dere hva? Hun er lykkelig. Ikke bare stråler hun av selvtilitt, trygghet og glede. Hun er i tilegg godt rustet psykisk. Det er helt greit at hun kanskje ikke hopper fra de høyeste kantene eller er den som står mest på hodet, men psyken hennes er det ingenting i veien med. Hun er den som roper ut når noen blir mobbet, hun er supersosial og ekstremt trygg på seg selv. Hun løper gjerne over veien for å leke, men spør først om lov og forsikrer meg om at hun skal passe seg. Når hun leker sier hun fra hvor hun går og hun sender meg tommel opp til der jeg sitter å følger med. 

 

Jenta mi er ikke overbeskyttet, hun har en hønemor og hun er høyt elsket. 

 

“Barna mine vet at jeg er her, men jeg lar de hovedsakelig leke og passe på seg selv” sier mammaen i Tv 2 artikkelen. 

 

Det er ikke meg. Jenta mi vet at jeg er der, hun får lov å leke selv, men jeg passer på henne likevel. Det velger jeg å tro at gir henne trygget, ikke skader for livet. I kronikken står det også at vi er i ferd med å elske barna våre for mye. Beklager, men den teorien er tam. Med så mye vondt som skjer i verden, og så mange barn som lider under grusomme forhold i hjemmene sine er det en ting jeg er hundre prosent sikker på:

 

DET GÅR IKKE Å ELSKE NOEN FOR MYE, JEG ELSKER BARE DATTEREN MIN NOK!

 

-M

Herlighet i dag ble det sein blogging. Jeg har mistet helt døgnrytmen nå som snuppeliten er borte, haha! Jeg kommer meg aldri i seng, noe som resulterer i at jeg sover alt for lenge og forskyver hele dagen. Alt jeg har å gjøre om dagen skjer derfor på ettermiddag/kveld når jeg egentlig bruker å ha sofatjeneste. Jeg hadde bestemt meg for å få somlet meg til å pakke fødebagen i dag. Jeg går jo rundt med åpning og de dumme sammentrekningene så man vet jo aldri når lille plutselig velger å komme. Det kan jo være greit å være litt klar.

Jeg har grua meg litt på å pakke den bagen, rett og slett fordi jeg er verdens dårligste på å planlegge. Jeg er kontrollfreak, samtidig som jeg er kvalmt dårlig på å forutse hva som er nødvendig i ulike situasjoner. Det resulterer alltid i at jeg bruker mange uker på å pakke hver gang jeg skal noe, uten å en eneste gang ha klart å få med meg alt jeg har trengt. Heldigvis har jeg verdens beste følgere på instagram! De har kommet med massevis av tips, som har gjort at jeg virkelig føler meg trygg på at det viktigste er på plass.

 

En annen grunn til at det ble så sent er at jeg hatt en aldri så liten gjesteopptreden på salongen i dag. Jeg prøver å jobbe så lite som mulig akkurat nå, men jeg lengter så sykt etter å være i arbeid at jeg ikke klarer å la det ligge helt. Dersom du lurer på resultatet av sammensetningen influensa, høygravid og evig optimist så har du det her:

Yummi mommy! I know, men siden jeg allerede var på gli med det der “bak fasaden” opplegget fant jeg ut at jeg like greit kunne by på litt svette og #nomakeup i tilegg. Håper det smaker!

 

Det ligger kanskje noe i karma. For når jeg kom hjem, sliten og halvdød, ringte de fra babyshop på Gulskogen! Senga til lille T var endelig klar til henting. Og når man lar kjærligheten spille playstation kan du få ham til å gjøre alt mulig rart. 20 minutter etter at de ringte sto sengen flatpakket i stua og klar til å bli satt sammen. Så det har jeg gjort i kveld, helt alene! Og nå gleder jeg meg til å vise den til dere. Den må bare få litr sengklær ogsånn først.

 

-M

Herlighet for en tur det ble i kjelleren i går! I dag kan jeg heldigvis le av det hele. Det skjer jo innimellom, sånn helt på slutten av svangerskapet, at man har dager der man er skikkelig lei. Den nedturen jeg fikk i går derimot, var jeg ikke klar for!

 

Nå skal det sies at jeg har blitt skikkelig influensasyk, så det kan jo være at den hadde en finger med i spillet. Jeg har vært så heldig å bli smittet av festivalforkjølelse uten en gang å ha vært på festival! Hurra for meg og takk til onkel H.

 

Grunnet en dårlig dag i går og influensaen har jeg for første gang på mange år invilget meg selv en hel dag i senga. Det gjorde jeg ofte på søndager før snuppeliten kom til verden. At det er mulig å glemme hvor deilig det faktisk er! Jeg har spist alle måltid her, sett skikkelig søppeltv og nå sitter jeg her med kur i håret og ansiktsmaske. Det eneste som står på planen er en lang deilig dusj før jeg igjen skal krype under dyna og se film med kjærligheten.

 

Jeg beklager så mye dersom blogginnleggene mine er litt ensformige for tiden! Jeg lover å ta meg sammen snart. Det blir som en egen boble når man bare går hjemme og ruger. Jeg tror rett og slett jeg er litt besatt av svangerskapet og baby T akkurat nå. Men det er vel kanskje helt normalt det også!

 

Håper alle har en deilig søndag!

 

-M

 

I dag er en sånn dag der jeg bruker å droppe bloggen. Jeg følger prinsippet “If you don`t have anything nice to say, don`t say anything” både når det gjelder bloggen og generelt på sosiale medier. Mange vil kalle dette å gjemme seg bak fasaden, eller beskylde meg for å late som om alt er en dans på roser. Vel, jeg vil heller kalle det å spare omverden for negativitet. Jeg tenker det er ti ganger hyggeligere med både bilder og historier fra situasjoner der jeg koser meg en når jeg har en skikkelig dårlig dag.

 

I dag derimot, skal jeg trosse mine egne prinsipper og fortelle dere akkurat hvordan dagen min har vært. Kanskje dere som irriterer dere over at jeg deler at jeg har det bra får en aldri så liten kompensasjon. Dette er altså hvordan dagen i dag har vært:

 

Jeg våknet rundt ti, etter å ha rullet meg rundt som en hvalross i senga i hele natt. Magemonsteret mitt danser samba i magen om natta og nå som han begynner å bli stor er det vanskelig å sove når han holder på. Kjæresten min aka. sovegrisen er ikke akkurat verdens beste motivator når det kommer til å stå opp. Han sier alltid “bare litt til” og jeg er for svak til ikke å være med.

 

Klokken halv 12 klarte jeg endelig å rulle den bollete kroppen min ut av senga. Bare for å starte en aldri så liten diskusjon med kjærligheten. Samtidig som vi diskuterer inntar jeg frokosten, som i dag besto av en neve paprikapotetgull og smågodt fra Sverige, skylt ned med en kopp kaffi.

 

Kjærligheten reiste på spillejobb med en småsur, hormonell, snart høygravid kjerring sittende å furte i sofaen. Der røyk enda et av prinsippene mine. For jeg er rett og slett så syk i hodet at jeg tenker at jeg bør ha sminket og kledd meg ordentlig før jeg starter å furte fordi kjærligheten helt sikkert ikke blir like oppgitt da. Dersom jeg ser litt ekstra pen ut tenker jeg.

 

Den høygravide, sutrete kjerringa har i etterkant inntatt mat i form av en grillribbe fra i går med bare potetsalat som tilbehør. Hun har ligget i fosterstilling på sofaen med tårer i øynene fordi hun savner snuppeliten som kommer hjem om bare litt over en uke og som har det supert på ferie i trygge hender. Hun har brukt 7 timer på å brette sammen og legge på plass en maskin med klær og det er det eneste som har blitt gjort av husarbeid i dag.

 

Så her er realiteten, bak fasaden. I dag er det ikke noe fruktfest, fresh mamma eller babylykke. I dag er jeg rett og slett skikkelig lei av hele svangerskapet, har trykt hele kroppen min full av drittmat og vil aller helst bare ligge under dyna.

 

Heldigvis kommer det en ny dag i morgen, og det er neimenn ikke lenge til!

 

Håper alle har en super lørdag så lenge og at dere ikke blir dauer av hormonutbruddet mitt!

 

-M

 

Når jeg var innlagt på sykehuset forrige uke ble jeg egentlig tilbudt å komme tilbake etter en ukes tid for en liten oppfølging på utviklingen. Jeg er alltid litt for tøff i trynet og tror jeg har stålkontroll når jeg egentlig er helt på bærtur. Heldigvis, med en pushende kjæreste i kulissene tok jeg mot til meg i dag tidlig og ringte opp for å be om en liten oppfølging likevel. De siste dagene har bydd på en mengde sterke kynnere og menssmerter. Det hadde jo forsovidt vært greit dersom kjærligheten befant seg i nærheten til enhver tid. Desverre har han en jobb som krever en del reising og det er jo ikke noe kult når det nærmer seg.

 

Jeg har jo vært klar over at kynnerne mine har innvirkning på livmorhalsen og det var jo en grunn for innleggelsen sist. Men jeg var ikke forbredt på at det var skjedd så mye. Det viste seg at det bare er en liten kant igjen av livmorhalsen og at jeg har åpning. Det er bare snakk om 1.5 cm heldigvis, men det blir spennende å se hva som skjer framover.

 

Man kan gå flere uker med åpning uten at det skjer noe. Det er ikke garantert at noen fødsel er like rundt hjørnet. Det eneste vi kunne konkludere med er at jeg neppe blir å gå til termin og at det kan være greit å være forbredt om noe skulle skje. Jeg er så spent! Herlighet. jeg håper for all del at han holder seg inne minimum tre uker til, så han ikke lenger er prematur. Etter det skal jeg være ærlig nok til å inrømme at jeg er så lei at jeg håper han kommer. Nå skal jeg være flink jente og ta det helt med ro. De tre ukene fra 34 til 37 er gull verdt. Baby T trenger litt mer kjøtt på beina og mamman hans trenger fortsatt noen uker før hun er klar for den nye tilværelsen.

 

Det er bare å knipe igjen!

 

-M

 

 

Herlighet, det er bare fire uker igjen til uken jeg fødte snuppeliten i! FIRE…SMÅ…UKER.

Man blir jo bare mer og mer klar til å møte det lille mennesket man går og bærer på, samtidig blir jeg en liten smule grepet av panikk. Snart er jeg tobarnsmamma, livet blir snudd opp ned og hverdagen blir helt ny.

 

Det er ikke tvil om at det begynner å bli tungt å bære rundt på lille T. Kroppen føles som sement og magen begynner å bli kjempestor. Jeg er tungpustet, beveger meg som en hval og snorker som en gris. Det skal bli så godt å få kroppen for seg selv om noen uker. Jeg gleder meg sånn til å sove på magen, jogge og trene styrke igjen. For ikke snakke om å spise alle tingene man ikke kan spise når man går gravid. Også blir det fint å endelig kunne dele baby med kjærligheten. For det føles jo på en måte ut som om baby T er litt ekstra min akkurat nå.

 

Heldigvis vet jeg at jeg kommer til å savne magen. Derfor klarer jeg å nyte den litt ekstra. Jeg tar bilder av den, setter av tid til å bare ligge å kjenne på bevegelsene og ligge å se på den. Så sykt at man kan bygge et menneske inni magen sin. At det ligger en liten babygutt inni der og gjør seg klar til å møte verden. Herlighet som jeg gleder meg!

 

-M

Søtt, kaldt, forfriskende og deilig! Jeg snakker om Frappuccino. Det har blitt i overkant mange av dem på Mc.Donalds i det siste, før det plutselig gikk opp for meg at det går å lage dem hjemme. Hundre ganger bedre, du vet hva de inneholder og du har tilgang all day long! De er dog ikke sunnere, men who cares? Det er jo sommer!

 

Jeg leita meg gjennom flere oppskrifter før jeg fant ut at det var like greit å komponere en selv, så her kommer den:

 

 

 

Til ca. 4 porsjoner:

 

15-20 Isbiter

1 liten kopp kaffi

3-4 ss karamellsaus

1 liten kopp melk

3-4 ss Vaniljeis

Krem til topping

 

 

 

 

 

Sett en kopp kaffi til avkjøling i kjøleskapet, den trenger ikke bli kald, men det er en fordel om den i allefall er noe lunken. Bruk en blender som er egnet for knusing av is. Ha alle ingrediensene i blenderen og kjør forsiktig til isen er knust. Hell over i glass og fyll opp med krem. Dander med karamellsaus på toppen for ekstra smak. Jeg har brukt vanelig karamellsaus til iskrem, men man får mer smak av de som er regnet som smakstilsetning i kaffi!

 

Smell sammen, len deg tilbake og nyt!

 

-M

Søndag. Den ene dagen i uka der sminkekostene får ligge, kleskoden går under komfortabel og Mc`rn er nåtidens kjøttkaker. Som regel hører det til historien at alt dette går for seg innenfor husets fire vegger uten tegn til sosialisering. I går var det Søndag, en riktig fin en til og med. Sola sto høyt på himmelen, leiligheten var ryddig og besteforeldrene mine var på besøk fra vestlandet. Alt var helt tipp topp, helt til jeg bestemte meg for å kjøre søndagsrutinene fullt ut til tross for at vi skulle spise ute.

 

Jeg blir trist av min egen overfladisme, jeg blir lei meg for at jeg ikke klarer å være meg selv fullt ut og jeg skjemmes over følelsen av ikke å strekke til. I går gjorde jeg noe så enkelt som å gå ut i Drammen for å spise, uten sminke og i “søndagsklær”. Det kostet meg dyrt. Jeg klarer det ikke! Jeg blir innadvent, usikker og mister store deler av personligheten min. Jeg ser ikke de rundt meg i øynene, føler meg ikke bra nok for kjærligheten og kryper sammen av dårlig selvtilitt. Og oppå det hele blir jeg så inn i gleden skuffet over at jeg ikke er mer menneske en at jeg må føle meg pen for å kunne være meg selv.

 

Det samme mennesket på to forskjellige bilder. Når du møter dem derimot, fremstår de helt forskjellige.

 

Jenta til venstre smiler ikke med munnen åpen, hun ser ned når du snakker til henne og sier lite. Hun er innhabil, en smule irritabel og alt annet en sprudlende. Hun er usikker på måten hun ter seg på, usikker på det hun sier og hun føler seg mindreverdig. Jenta til venstre føler at alle snur seg og ser etter henne. At kvisa ved øyenbrynet lyser som en sirene og at den bleke huden er et blikkfang for de fleste. Jenta eier ikke selvtilitt og klarer ikke vise hvem hun egentlig er.

 

Jenta til høyre er den totale motsetningen. Hun smiler til alle, til og med de hun ikke kjenner. Hun småprater med de hun møter blikkene til og går rundt med rak rygg. Jenta til høyre smiler med øynene, hun snakker høyt og mye. Hun tenker ikke over hvordan hun ter seg, driter i hva andre mener og legger ikke merke til om andre ser på henne eller ikke. Hun sprudler, ler med rare lyder og er seg selv 100 prosent. Hun trenger ikke tenke over om hun er selvsikker eller ikke, for hun har det bra med seg selv og trener ikke andres bekreftelse.

 

Når jenta til venstre står opp er jenta til høyre bare en omgang med sminkepungen unna.

Det gjør meg sint!

Sint for at jeg er så kvalmt overfladisk.

Sint for at jeg ikke klarer være meg selv uansett.

Sint for at sminke har så mye makt over meg.

Forbanna for at jeg ikke føler meg bra nok for kjæresten min som jeg er.

 

Jeg skulle så uendelig ønske, at sminke ikke definerte så mye av den jeg er. At jeg kunne droppe den uten å falle sammen. Jeg skulle så ønske at jeg var sterk nok til å ikke bry meg og oppegående nok til å skjønne at jeg er bra nok som jeg er. Derfor skal jeg bli flinkere til å droppe sminken, presse meg selv utfor min egen komfortsone og se om jeg klarer å kurere meg selv for overfladismen jeg har blitt smittet med.

Kanskje du vil gjøre det samme?

 

-M