Archives for September 2015

 

 

Som tiden raser av gårde! Jeg syns ikke det er lenge siden jeg skulle hilse på kjærlighetens foreldre for første gang og han lurte meg til å tro at de het Tom og Jerry! Jeg var dødsredd for å tråkke i salaten og brukte alle midler for å sjekke om det stemte. Google funket dårlig, men på facebook fant jeg en Jerry, med riktig etternavn, uten profilbilde og med ca rett alder. Jeg gikk med andre ord fem på!

 

Nå er Tom og ikke Jerry besteforeldrene til den lille gullklompen som gir oss så mye glede. Jeg har aldri vært så sikker på noe som jeg er på hvordan framtiden min ser ut nå. Jeg har funnet en slags ro.

 

Det har vært mye som har surret i hodet mitt som nå er blitt borte. Som hvor skal vi bo? Hva skal jeg jobbe med? Er Drammen stedet jeg ønsker å bli gammel på? Hva skjer med jobben til kjærligheten fremover? Jeg kunne ikke bekymret meg mindre! Alt som betyr noe er at vi er en ordentlig familie på fire. Vi har det bra sammen, uansett hvor, uansett hva. Og vi er satt. Oss mot verden!

 

Det er så sykt å tenke tilbake på de to siste årene. Så mye har skjedd og så store endringer har vært! Da føles det ekstra godt å finne roen. Nå kan man bare senke skuldrene, ta dag for dag og glede seg til alt fremtiden har å by på!

 

De nærmeste ukene byr de dessuten på masse besøk av mennesker jeg er uendelig glad i! Og det blir man jo glad av!

 

-M

 

 

Vi er ikke typen til å forsove oss. Egentlig er jeg tidenes mest hysteriske mamma og trives best når jeg har stålkontroll. Etter at baby T kom til verden (som faktisk var første skoledag etter ferien) har vi forsovet oss TO ganger! Jeg blir så flau!

 

Du vet når du driter på draget og føler at hele verden ser på deg? Sånn følelse har jeg hele tiden nå! Å få barn er som å gå på miner, du trår så forsiktig du kan men plutselig tråkker du feil og alt eksploderer. Folk har så mange meninger og man er plutselig ekstra sårbar i barseltiden.

 

Også forsover vi oss da, for andre gang på kort tid. Jeg skulle gjerne hatt tusen unnskyldninger, men det har jeg ikke. Jeg skrur rett og slett av vekkerklokka uten å ense det. Ørska! Og så sitter jeg igjen og er kjemperedd for hva folk tenker om meg som mor, tenker at læreren til snuppeliten syns jeg er sløv, syns synd i snuppeliten som måtte komme for seint og blir irritert på meg selv for å ikke ha klart å unngå det.

 

Nå er en slagplan lagt for å aldri forsove seg igjen, jeg og T har gått en tur for å lufte hodet og jeg har skjønt at det ikke var verdens undergang!

 

-M

 

 

Dagene tikker og går! Jeg er helt oppslukt i mammatilværelsen. Lysten etter å bruke hvert våkne sekund med barna mine er overbærende. Jeg må snart bryte ut, man kan rett og slett ikke bruke hele dagene sine med en baby åå brystkassen. Uansett hvor mye en ønsker det.

 

Jeg hadde glemt hvor mange bekymringer man skal innom, hvor mye nytt en skal sette seg inn i og hvor uendelig sliten man blir i hodet. Gulp, såre brystvorter, søvnrutiner og bleier har blitt den nye hverdagen! Jeg tenker det blir kjedelig for de søte leserne mine i lengden å høre om akkurat det.

 

Jeg skreik jo så høyt her om dagen om hvor bra amminga går den gangen her. Man skal visst ikke gjøre det! For nå har vi seriøse problemer. Jeg har ikke nok melk! Jeg håper virkelig det ordner seg igjen. Kanskje har noen et godt tips til å øke produksjonen?

Det føles skikkelig kjipt å slite med amming. Jeg føler at jeg ikke strekker til og selv om jeg hadde lovet meg selv å ikke stresse så gjør jeg nettopp det. Jeg overanalyserer alt. Er han slapp? Har han nok bleier? Legger han på seg bra nok? Jeg vil jo bare kose meg med ammingen.

 

Jeg håper jeg er unnskyldt for at alt handler om baby akkurat nå. Det er liksom hele livet mitt for øyeblikket. Kanskje har dere noen ønsker på hva jeg kan blogge om? Visst ikke blir det nok mer bleier og amming, haha!!

 

-M

 

 

For en herlig søndag det har vært! Høsten viser seg fra sin beste side her på østlandet nå når Petra har reist sin vei. Solen skinner, det er deilig i luften og man må jo bare nyte det så lenge det varer.

 

I dag tok jeg og tante M med oss barna på eplefestival i Lier. Det er en av de fine tingene med å bo her, det er så mange koselige aktiviteter man kan ta med barna på. Eplefestivalen er virkelig en av dem. Man får en ordentlig god følelse av å være der. Sammen med barna rusler man mellom marnadsboder, dyr og underholdning. Barna kan ri på ponnier, lage tovede epler, hoppe i høyet og sitte på med hest med kjerre. Lukten av vafler og epler setter seg nesten i klærne. Over alt hvor du ser er det epler, epletrær og eplegodis. Man får skikkelig høststemning i kroppen.

 

Lille T lå så fint i vognen sin mens vi var der. Det gjorde at snuppeliten fikk stjelt showet litt. Når lille T blir litt større så jeg kan være borte lengre av gangen skal jeg sette av litt tid til å gjøre jenteting alene med henne. Det merkes jo at det blir mindre tid til bare henne akkurat nå, selv om hun ikke akkurat reagerer på det selv.

 

Nå skal jeg og lille T kose oss i sofaen resten av kvelden. Kjærligheten har kvalitetstid med kompisene sine så vi er alene. Da kan man se så mange episoder av jenteserier på netflix man bare vil, lille T klager ikke…enda!

 

Håper alle har en super søndag!

 

-M

 

Hei høst, velkommen skal du være.

For et vær det har vært de siste dagene! Vestlandsvibbene mine dirrer og hjemlengselen har aldri føltes mer påtrengende. Jeg og lille T nyter dagene hjemme og har kanskje grodd i overkant fast i sofaen. Derfor trosset vi regnværet og tok oss en lang deilig trilletur i dag. Jeg merker at man lett kan bli sløv av å gå for mye hjemme. Det er rett og slett litt for enkelt å droppe alt man hadde tenkt å gjøre og heller gro fast i joggisen.

Heldigvis er det bare to uker igjen til jeg kan starte med treningen igjen. Da blir det garantert andre boller (en kanelsnurrer, som jeg spiser i overkant masse av for tiden).

I går var lille T på fireukers kontroll på helsestasjonen. Han har lagt på seg godt og veier nå 3,4 kilo. Herlighet og hurramegrundt det går så fort! I morgen er han allerede en hel måned gammel. Det har vært en helt fantastisk fin måned. T er en rolig og fredelig kar, noe som gjør det enkelt å tilpasse seg den nye hverdagen. Han sover godt på natta, tar det chill på dagtid og er bare en liten godklump. De siste dagene har han begynt så smått å smile, sånn på ordentlig. Han har fått gode bollekinn og han viser mye mer entusiasme når han er våken. Jeg gleder meg sånn til alt som skal skje framover, men har også lyst å holde litt igjen i den fasen han er i akkurat nå. Så liten og uskyldig.

-M

 

 

 

Og slik lyder jantelovens ord:

 

1.Du skal ikke tro at du er noe.

2.Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.

3.Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

4.Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.

5.Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

6.Du skal ikke tro du er mere enn oss.

7.Du skal ikke tro at du duger til noe.

8.Du skal ikke le av oss.

9.Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

10.Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Janteloven feirer om noen år sin hundrede bursdag. Hundre år med intensjonen å gi et bilde av menneskets iboende ondskap og evnen vi har til å trykke hverandre ned. Hei hurra og hurramegrundt som jeg hater janteloven. La oss løfte hverandre høyere, sette sjalusien vår til side og ønske hverandre vel for guds skyld!

Jeg er som mange vet flittig i sosiale medier, kanskje enda mer nå da dagene blir lange hjemme i permisjon med en sovende liten T. Og jeg blir flau, langt inn i sjela av hvor mye drittslenging det er. Her har du noen små ting du kan reflektere over dersom du er en av dem som liker å slenge med leppa:

1.Du følger ikke mennesker på instagram under tvang, det er ditt valg, bare ditt.

2.Du MÅ ikke lese blogger dersom de gjør deg så sabla forbanna.

3.Om jenta på bildet gir deg dårlig selvtilit, hev deg over det og tenk fine ting om deg selv.

4.Det er ganske mye ondskap i verden, å hate noen for noen fordi de deler bilder på instagram? Skjerp deg!

5.Du trenger ikke være venner på facebook med de som har det «perfekte liv». De dør ikke uten deg som venn der.

6.Om du ikke har noe snillt å si, ikke si noe i det hele tatt.

7.Ord sårer like mye, om ikke enda mer svart på hvitt.

8.Vurder hva som gir deg grunnlaget for å dømme.

9.Det er lov å bruke unfollow knappen.

10.Smil til livet og livet smiler til deg. Slutt å bruke energien din på netthat.

Jeg har i det siste bare motatt èn guffen kommentar. Det har vert helt nydelig å slippe all den dritten jeg fikk når jeg trente. For trening er den største synden du kan begå i sosiale medier, i alle fall når du ønsker å vise frem hva du oppnår.

Så var det «real life» da og flukten min fra bygdetrollet. Bygdetrollet lever på janteloven, det vokser seg større å sterkere for hver dag som går. Små steder, synlighet. Når jeg bodde på vestlandet var jeg en av dem bygdetrollet var ute etter. Jeg syndet, med mine treningsbilder og ble et lett bytte. Drittslening bak ryggen kommer alltid til sin rette eier, de eneste som ikke skjønner det er slengerne. Jeg koser meg i by, der man faller bort i mengden og bare er.

Kan vi ikke alle tenke oss om to ganger, være litt mer hyggelig mot hverandre og ønske hverandre å lykkes? Det hadde vert gull!

Og slik lyder dagens utblåsning.

-M

 

 

 

 

Nå folkens, lover jeg å prioritere bloggen mer! Jeg ser at lesertallet mitt stiger, selv om jeg aldri oppdaterer og det blir jo helt feil. Nå skal jeg sette av litt tid når lille T sover til å skrive litt igjen.

 

Lille T er en rolig liten herremann som de to siste dagene har bestemt seg for å være skikkelig mammadalt. Det fører til masse dødtid på sofaen med en sovende baby på fanget. Det er egentlig veldig greit, jeg elsker jo å snuse inn den lille rakkeren. Det eneste det går utover er husarbeid og andre gjøremål, men hey, det er viktig å prioritere.

 

Lille monsterbror er 4 uker i dag. Det har gått SÅ fort. Jeg koser meg hjemme alene med lille skatt på datid og vi koser oss sammen som en familie på kveldstid. Snuppeliten finnes ikke sjalu og gleder seg til å komme hjem til lillebror hver eneste dag. Å bli tobarnsmamma har virkelig gått over all forventning!

 

I dag er det skikkelig surt vær ute. Det som er fint med permisjon da, er at man ikke trenger å sette en fot utenfor leiligheten. Eneste målet for dagen er å få lille T til å sove i senga si en stund så jeg kan bake noen boller. Matlysten etter fødselen er helt grusom, det er ingenting som frister og kroppen ønsker å overleve på kaffi. Det funker dårlig i lengden så nå skal jeg se om kanelsnurrer gjør susen!

 

Senere i dag kommer (forhåpentligvis) et innlegg om hvordan det er å bli mor når man er 26 i forhold til å bli mor når man er 18.

 

-M

Høsten er virkelig i anmarsj. Kveldene blir mørkere, været kaldere og innekos står igjen på tapeten. Jeg elsker å bake på høsten. Det er så uendelig koselig med levende lys og duften av gjærbakst i leiligheten. En av de tingene som går igjen her er kanelknuter. Alle liker vel kanelknuter. Så i dag tenkte jeg å dele favorittoppskriften min med dere:

 

 

 

INGREDIENSER:

 

Til ca. 15 store knuter

 

150 g Margarin

5 dl melk

50 g gjær

150 g sukker

ca. 1 kg hvetemel

1 egg

1 ts salt

1 ts kardemomme

 

Kanel, sukker og smør til fyllet.

 

This is how we roll:

 

Smelt margarinet i en kjele og tilsett melken. La blandingen bli fingervarm, ca. 37 °C. Smuldre gjæren i en bakebolle, hell over litt av væsken og rør slik at gjæren løses opp.

Elt inn sukker, kardemomme, salt og mesteparten av melet enten for hånd eller i kjøkkenmaskin. Ikke ta i alt melet på en gang, ha deretter i egg. Elt inn litt etter litt av resterende mel, til du får en deig som er glatt og smidig, eller til den slipper bollen dersom du bruker kjøkkenmaskin.

Dekk til deigen med plast eller et rent kjøkkenhånkle og sett den til heving på et lunt sted i ca 40 minutter.

Kjevle ut en leiv på ca 20*40 cm. Fordel smør, sukker og kanel utover leiven og brett den på midten. Lag ca. 15 strimler av leiven. Snurr dem sammen til knuter og legg dem på et bakepapir. La dem heve til dobbel størrelse.

Pensle med egg og topp med litt brunt sukker.

Stekes på 225 grader i ca 10 minutter.

Ta dem ut og NYT!

 

-M

 

 

 

Det bare skjedde! Jeg har blitt en ubermamma. Den ganger her hadde jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle drukne i mammatilværelsen, synke dypt inn i babybobla og miste litt av meg selv. Jeg skulle ikke være en sånn mamma som bare snakker om babyen sin. Som diskuterer amming og bæsjebleier dagen lang, som skryter babyen sin opp i skyene og som prater med babystemme 90 prosent av døgnet. Du veit, den mammaen alle barnløse hater.

 

Plutselig finner jeg meg selv, sittende i sofaen på fjerde timen med babyen min i armene. Han sover og jeg vil bare sitte å snuse han inn. Pusten hans, luktene hans, lydene hans. Jeg vil bare nyte de, så lenge det varer. Jeg har gulp i håret, ryggen min verker og leiligheten ser ikke ut, men det gjør ingenting.

 

Jeg er så uendelig stolt av det jeg har skapt. Alle tanker om å holde bena godt plantet på jorda er borte. Jeg svever i babyrus. Kjærligheten svever i babyrus, snuppeliten svever i babyrus.

 

Vi har det så fint nå! Lille T var biten som manglet i puslespillet, den som skulle gjøre oss til en ordentlig familie. Herlighet så herlig det er å være mamma!

 

-M

 

 

Det er mange ting man ikke tenker så mye på under svangerskapet. Alt som skjer akkurat der, akkurat da er så altoppslukende at man glemmer å lage seg tanker om det som skjer etter fødselen. En av de tingene er noe jeg kjenner nå at jeg skulle ha lest mer om, tenkt mer på og gjort meg opp flere meninger om.

 

AMMING

 

Jeg fullammer lille T. Den eneste formeningen jeg hadde om amming før fødsel var at jeg ville prøve å få det til. Fokuset mitt var langt borte fra hva andre syns og mener om det. Etter noen dager hjemme leste jeg en greie i VG der en femåring hadde forsvart sin ammende mor da en dame hadde påpekt at det var kvalmt at hun ammet lillesøsteren hans inne på en restaurant. Og ikke mange dagene etter det igjen var det jeg som satt på en restaurant med puppen bar og tusen tanker i hodet.

 

Jeg er en av dem som ikke bryr meg noe særlig om andre en meg selv. Jeg tenker ikke så mye på hva andre rundt meg gjør og lager meg sjelden meninger om ting jeg ikke har noe med. Samtidig tenker jeg masse over hva andre tenker om det jeg gjør. Jeg ekstremt opptatt av bekreftelser, bekreftelser på at jeg er bra nok og at det jeg gjør er bra. Jeg føler meg alltid mer synlig en det jeg egentlig er. Jeg tror alle ser meg og føler meg alltid litt avkledd, en pupp på avveie hjalp ikke akkurat på det.

 

JEG FIKK SJOKK NÅR JEG INNSÅ AT JEG VAR FLAU.

 

Syk etter bekreftelse kanskje, men jeg blir sjelden flau. Jeg står for den jeg er og det jeg gjør, men ønsker at alle skal like akkurat det. Gjør de ikke det, blir jeg såret og lei meg. Men jeg forandrer meg ikke, jeg endrer ikke handlingene mine og tenker ikke over at jeg gjør noe feil. Derfor ble jeg skikkelig overrasket når det gikk opp for meg at jeg var pinlig berørt. At det å gi babyen min mat, på den naturlige måten, slik de fleste andre gjør var det som skulle til for at jeg skulle bli flau.

 

Det var ikke sånn at jeg puppet i all sin prakt. Jeg satte meg med ryggen til og gjorde alle forhåndsregler. Jeg ammet på den måten alle andre mødre gjør. Så HVORFOR var det så flaut?

Jo, fordi man har hørt litt for mange historier om de som kritiserer ammende damer.

 

Jeg har blitt spurt flere ganger etter at lille T kom til verden om hvordan jeg forholder meg til amming når jeg er ute. Om jeg pumper meg før jeg går, eller sitter på toalettet og ammer. Disse spørsmålene kommer ikke fordi de som spør det har noe i mot det. De kommer fordi de også er smertelig klar over at det finnes en del fordommer der ute.

 

Når lille T nå er tre uker merker jeg at den flauheten har gått over til å bli et lite opprør. Jeg kjenner jeg blir frustrert av at noen har gjort det til at jeg skal bli flau over å gi sønnen min næring. Og jeg blir en smule deperimert av at det faktisk finnes så sarte mennesker der ute at de ikke tåler å se litt av en pupp når de spiser. Det er jo bare å snu seg bort.

 

Derfor byr jeg på at ammebilde, rett og slett fordi det ikke er flaut!

Det er sånn babyer spiser og jeg elsker at kroppen min kan gi babyen min næringen den trenger for å bli stor og sterk.

 

Sådetså!

 

-M