Archives for April 2016

For et sykt surrete innlegg det ble fra meg i går, haha! Tror jeg må ha vært helt i ørska. Vi har forøvrig vært våkne siden halv tre i natt og jobber iherdig med å få lille T til å komme inn i rett døgnrytme igjen. Snuppeliten derimot sov fra 22 i går til 10 i dag tidlig. Så hun er i rute igjen heldigvis. Veldig deilig å bare ha en liten trøtt surpomp, Hihi.

I dag har jeg brukt hele dagen på å pakke ut. Jeg hater å pakke ut! Og etter fire uker med fire mennesker er det ikke akkurat lite å ta tak i. Det er liksom så koselig å pakke. Da gleder man seg, planlegger og tenker hva man skal bruke. Å pakke ut derimot er bare trist. Alt er stappet sammen til en stor floke og man er sliten etter reisen.

Meeen nå er jeg heldigvis snart ferdig. Da kan resten av helgen brukes til maling. Om ikke lenge får vi endelig mer plass og vi har mye å gjøre gjennom sommeren og høsten. Det blir så spennende!!

Når vi kom hjem lå dette herlige nestet og ventet på oss. Lille T elsker det og det kan brukes til han er 36 mnd!! Flaks for han.

Babynestet er fra sleepyheadofsweaden! Du kan finne det på sleepyheadwebshop.com

-M

//innlegget inneholder reklame

Da var vi endelig hjemme! Det er ubeskrivelig deilig selv om jeg ikke hadde lyst hjem. De nærmeste dagene vil nok bli preget av jetlag og mangel på rutiner, But hey! Det er vel verdt det.

Det høres nok sykt kvalmt ut, men jeg hadde et "moment" på flyet i dag. Barna oppførte seg eksemplarisk og sov som noen små bjørner hele veien. Så satt vi der da, jeg og kjærligheten med to sovende barn. Lille burritos mellom oss og snuppeliten me hodet mot vinduet. Jeg og kjærligheten Sammarbeidet om en sykt vanskelig soduku. Altså en ganske så vanelig familiesetting. Plutselig så jeg oss på en måte utenfra. Altså som hvordan andre ville sett oss. Jeg så en sammenknyttet og trygg liten familie. Da tenkte jeg at akkurat det der ville jeg ønsket meg om jeg ikke allerede hadde det for videre å tenke at jeg burde sette mye mer pris på det jeg har!

Nåå glir øya mine igjen om jeg skriver mer, haha! Jeg går herved inn i min 30 time uten søvn og det kjennes!

Bill.mrk "Jetlagfrua"

Vi reiser hjem!

"Bittersweet" er vel det rette ordet. Jeg gleder meg villt til å sove i min egen seng, ha alt utstyret til baby T tilgjengelig og ikke minst pusse tennene i springvann (haha)!
Samtidig vil jeg ikke reise. Vi har hatt et helt fantastisk opphold, opplevd sykt mye kult og levd det perfekte liv for en liten stund.

Jeg leker med tanken på en gang å kunne bo her over en litt lengre periode. Barna får virkelig utfolder seg her borte og man møter så utrolig mange forskjellige mennesker.

Når jeg har landet, både bokstavlig talt og psykisk skal jeg skrive et innlegg om mennesker. For jeg føler jeg har lært mye av denne korte turen på både godt og vondt.

De fire ukene her har flydd av gårde, hjemlengselen jeg trodde jeg skulle få har uteblitt og jeg føler vi som familie har hatt skikkelig godt av turen.

Nå venter 11 timer fly før vi er på norsk jord igjen!

Vi blogges da!

Bill.mrk "Frk. Pakke Jens Vil Ikke Hjem"

I natt var det digg å sove for å si det sånn, herlighet for en herlig dag vi hadde i går. Jeg har hatt lyst til å dra til disneyland siden jeg var liten og har egentlig trodd at det kom til å bli lenge før muligheten budde seg. Meeen i går var det endelig min tur. For en park!

Disneyland med baby er kanskje ikke det aller mest optimale. Det er ekstremt mye folk der og køer i alle veier. Lille T klarte ikke å sove lurene sine ordentlig og det fikk vi igjen for når vi skulle legge oss for kvelden. Alle attraksjoner og turer hadde rundt 45 minutter ventetid noe som gjorde at vi egentlig ikke fikk tatt noe.

Heldigvis for min del i Allefall så gjorde ikke det så mye. Jeg syns det var koselig å bare gå rundt i parken, se seg rundt og få med seg alt som skjedde. Men jeg tror kanskje kjærligheten syns det var litt kjipt, haha!

Vi spiste foresten det sykeste måltidet noen gang der. Tror kanskje vi fikk i oss kalorier nok for resten av turen, haha! Jeg aner fortsatt ikke hva det var, men fritert var det iallefall.

Disneyland er bare helt sykt. Man bør virkelig dra om man har muligheten. Prinsesser, prinser, minni, mikke, Donald og hele gjengen samlet i en stor herlig park med alt for mye mennesker, haha! Jeg hadde det i alle fall såå gøy!

-M

Ahh! I dag har vi hatt en skikkelig Chill dag her borte. Det var egentlig ganske deilig siden vi skal til disneyland i morgen, hurraaa!

For ikke bare å sitte i huset hele dagen tok vi en liten kjøretur. Rett borti her kommer man nemlig til en utkikkspost hvor man kan se utover hele LA og få en liten titt på hollywoodskiltet.

Den lille familien min og masse japanere samlet på et sted. Fantastisk for meg på 152 cm, haha!

Men uansett, det var helt syk utsikt der oppe. Det er by så langt øye kan se. Virkelig verdt en tur om man er i området.

Nå skal kroppen min finne senga. I morgen blir det tidlig opp for å få mest mulig ut av dagen!

Om noen av dere søte lesere har vært på disneyland, skrik gjerne ut om du har tips til hva vi bør få med oss!!

Bill. Mrk spent disneytøs

Dette innlegget er mer personlig en jeg liker at det er, mer utleverende en det burde og langt utenfor komfortsonen. Likevel føler jeg dette er et tema som ofte svinner litt bort i kategorien kropp. Vi snakker om overvekt, treningsmani og spiseforstyrrelser. Men akk så sjelden dukker det opp noe om et sart tema som for mange er reelt.

UNDERVEKT.

Der står det, ordet som møter meg hver gang det er noe med kroppen.

I går gikk jeg på vekta. Jeg har vært på ferie i tre uker, spist god mat, trent lite og bare slappet av. Jeg steg på vekta med et tall i hodet. Et tall jeg føler meg både komfortabel og ukomfortabel med. For fornuften min og øynene mine har en idealvekt, hodet mitt har en annen. Misforstå meg riktig, idealvekten hodet mitt har er langt fra de tallene som møtte meg. Det er bare at den fornuftige vekten er enda mer.

37! 37 blinket mot meg på skjermen! Så lite har jeg ikke veid på mange, mange år…Og vet dere hva? Det er ordentlig, ordentlig sårt!

Det er så rart hvordan hodet kan lure synet. Jeg har gått i en uke og følt at jeg har lagt på meg. Faktisk har jeg følt sånn på det at jeg har sett meg i speilet og tenkt "woho! Nå har jeg jo endelig litt rumpe og lår!". Så står jeg der og ser på det idiotiske tallet på vekta, går rett inn på soverommet og ser meg i speilet igjen. Alt jeg ser er en sammensunket mager skapning.

Jeg klarer ikke å skjønne det. Jeg føler jo at jeg spiser normalt, lever normalt og er som alle andre. Likevel er jeg alltid den tynne.

Den tynne alle kan påpeke kroppen til, den alle kan gi kommentarer til og den alle tenker er sånn med vilje.

For det er det som er med undervekt. UNDERvekt er UNDERvurdert. Alle tenker at man ønsker å være sånn og kan derfor si ting som "oi så tynn du er!" eller "shit, spiser du ikke du eller?".
Det er sårende, mer sårende en en skulle tro. Av den enkle grunn at andre påpeker det man håper det bare er en selv som ser.

Undervekt er også en kamp om kiloene.

Jeg må passe på når jeg trener, passe på hva jeg spiser og tenke på vekten. Jeg blir skuffet når jeg får feil tall på baderomsvekta, fokuserer på mat og er selvbevisst. Det kommer bare ikke så godt frem.

Det som også er en problemstilling er at det er vanskelig å legge til grunn for undervekt. Det er vanskelig å komme gjennom med at man bare er sånn. For det første du tenker når du leser lenger oppe om idealvekten min er kanskje at jeg faktisk har et aldri så lite problem med mat og kropp. Men, sånn er det slettes ikke. Desverre er det lett for at man ikke blir trodd. Jeg har alt for mange ganger blitt beskyldt for å ha spiseforstyrrelser. Av både leger, fysioterapauter og medmennesker. Det gjør også vondt, for jeg er jo ikke syk og jeg vil jo heller ikke se syk ut.

Her om dagen ble jeg stoppet av en dame som lurte på hva jeg har gjort for å komme tilbake i form så raskt etter fødselen. Man føler seg så dum når man står der og må si "Øhh ingenting". Altså absolutt ingenting. Faktisk bare hoppet kiloene av i rakettfart. Den runde gravidrumpa og de litt større lårene jeg hadde klart å opparbeide meg under svangerskapet forsvant på 3 uker. Jeg hater det!!

Jeg skjønner at andre som sliter den andre veien kan syns at dette innlegget er noe dritt. For det virker som det er vanskelig for andre å forstå. Det virker som om det er vanskelig å skjønne at tynn ikke nødvendigvis er noe man ønsker. Og man føler alltid at man tråkker på tær med en gang man åpner munnen for å snakke om det.

Men her er meg, 37 kilo meg og jeg velger å snakke om det.

For nå er jeg dritt lei av å være ufrivillig tynn, og enda mer lei av ikke å kunne snakke om det.

Bill.mrk Iallefall ikke frk. Underernært