Er det noe som heter “for” tynn?

Jeg har følt meg syk, lenge. Kroppen vil ikke, feberen herjer flere ganger i uka og jeg vil aller helst bare ligge på sofaen. Utad later jeg som ingenting, på innsiden føler jeg meg tom.

Jeg tror at jeg lurer meg selv, at jeg egentlig ikke føler meg dårlig, at det bare er litt ekstra hardt å være menneske på vinteren.

Men feberen lyver jo ikke.

Jeg vet jo egentlig hva som er feilen, jeg vet jo hva som gjør at jeg er så sliten.

Det er de skarvelige 36 kiloene som henger i en tynn tråd på kroppen min.

Det er de 36 kiloene som skriker mot meg hver gang jeg går på vekten.

Det er de som gjør det ekstra tungt å bære rundt på lille T, de som gjør at jeg er sliten etter jobb og de som gjør at leddene mine verker.

Jeg har en jobb å gjøre.

Det er bare ikke så lett for alle andre å forstå at det kan være et problem å være for tynn. Mange legger på seg bare de ser på en sjokolade.
Vel, i dag har jeg knekt i meg en hel pose "after eight" med full forståelse om at det ikke kommer til å gi noen effekt. Kroppen bare vil ikke.

Nå skal jeg ikke skryte på meg å være noen storspiser. Jeg og mat er ikke bestevenner og jeg er ikke flink nok til å fokusere på å spise riktig. Likevel vil jeg tørre å påstå at jeg spiser normalt, som et normalt menneske.

Det er der kampen kommer inn i bildet.

På samme måte som når man skal ned i vekt må jeg begynne å tenke meg om. Jeg må planlegge, velge riktig og jobbe hardt.

7 kilo skal på. Jeg har klart 4 før, nå skal jeg klare de 4 pluss enda 3!

Jeg kommer nok til å ta dere med på reisen, om dere vil.

Den gangen her skal jeg klare det!

-M

La det bli sommer!

Jeg lengter etter gress under bare føtter, late kvelder på verandaen sammen med gutten i mitt liv. Jeg lengter etter grillmat og hvitvin med gode venner.

Kan ikke bare sommeren komme snart da?!

Jeg er ikke laget for Norge, eller Norge er kanskje ikke laget for meg. Norge er et vakkert land men fysj så sykt kaldt og mørkt det er.
Jeg blir værsyk, nedfor og sliten av denne tiden på året.

Heldigvis har vi sikret oss en tur til varmere strøk for å korte ned på vintermørket. Om halvannen måned reiser vi til Gran Canaria. Det blir så bra!

Jeg gleder meg sånn til å la lille herremann rusle rundt i bleia, til å følge opp svømmetrening på snuppeliten og til rusleturer på stranden med familien min.

Opp med hånda de som gleder seg til sommer da!

-M

Det dere slipper å høre mer om!

Før den plutselig lange bloggpausen klaget jeg alt for mye over oppussingskaoset vårt! Nå slipper dere heldigvis å høre mer om det, haha. Vi ser endelig enden på det og ting begynner å komme i orden. Nå gjenstår det mest kosearbeid og småtteri her og der.

Og vet dere hva? Jeg koser meg ihjel! Det er så deilig å endelig komme på plass. Jeg får laget mat på et ordentlig kjøkken, kan pynte med blomster og det er jo lekende lett å rydde når man har så god plass.

Vil dere se mer av huset? Skal jeg lage et innlegg med litt bilder fra prosessen? Eller er det noe helt annet dere vil lese om?

Skrik ut davel!

-M

Jinx konge smurf og ingen skylder noen cola

Det sies at 30 er det nye 20 (mulig at jeg bare har ønskehørt det, men jeg tror det sies). Vel uansett, jeg nærmer meg jo de store 30 og føler at jeg fortsatt bare er 20. Men jeg må jo bare innse det, i år er det 10 år siden jeg var 18 og voksenlivet har for alvor begynt.

Det var en tid der vi sa “smurf du skylder meg en cola” når vi sa noe i munnen på hverandre. Jeg tok den på snuppeliten for noen dager siden hvorpå hun himlet med øynene og sa “er det jinx konge smurf du mener?”. Altså jinx konge smurf?! Halloooo! Hele poenget var jo å være den første til å tinge til seg en cola man aldri fikk. Jinx konge smurf gir jo ingen mening. Man har jo ingenting å vinne, men der igjen kanskje heller ingenting å tape.

Alt dette rakk jeg å dvele over når jeg i kveld måtte innse at jeg så inn i granskauen jinxa sovinga til lille T.

I dag har lille mr. Turbotruse holdt på med klappeleker, danset samba og pludret i tre hele timer før han endelig fant roen for 15 minutter siden.

Roma var ikke bygget på en dag. Lille burritos sine soverutiner er ikke fikset på et halvt år. Vi må bare ta den tiden det tar.

Vi heier på lille T! Og gleder oss til å sove, haha!

-M

Når det endelig ser lysere ut!

Hallo vakre mennesker!

Jeg skrev jo i går at vi endelig ser bedring i leggerutinene på lille. Nå skal det sies at det bare er snakk om de tre siste dagene, men jeg håper jo at det er starten på en lang periode med god "flow".

Dette er tredje dagen på rad han sover før klokka er 20.00! Vi skal ikke lenger tilbake en til forrige uke før vi snakker 00.30 liksom. Det føles helt rart å ha alenetid. Rart å kunne sette seg ned i den nye sofaen som vi nesten ikke har fått brukt. Deilig å kunne lete fram bloggen, lese i en bok, se på tv-en vi ikke har brukt på snart et halvt år!!!

Jeg vet av erfaring at man fort glemmer hvor tøffe noen av periodene med små barn kan være. Man husker det bare ikke, man legger for mye vekt på de gode minnene. Og det skal man jo, eller så hadde man jo kanskje ikke fått flere barn, haha! Likevel er jeg spent på om jeg og kjærligheten noen gang kommer til å glemme de 6 mnd her. For de føles som hundre år. Altså, slapp av. Jeg vil ha flere barn, eller et barn til en gang. Jeg bare håper vi slipper dette en gang til.

Nå er vi i alle fall ved godt mot. Og lille T virker faktisk ganske fornøyd selv også, hihi!

-M

Her er jeg!

God kveld i stua søte mennesker!

De siste dagene har jeg fått noen spørsmål om hvor jeg blir av her inne og om jeg har sluttet å blogge.

Jeg blir helt varm i hjertet når lesere tar kontakt og det gjør lysten til å blåse støv av bloggen igjen enda større.

Jeg blogger jo mye for meg selv, fordi jeg ofte trenger å skrive ned det jeg går å grubler på. Samtidig gir det noe ekstra å vite at det finnes mennesker der ute som følger med og gleder seg sammen med meg over bloggen.

Det ble en lang pause denne gangen. Vi har hatt en lang periode med store søvnproblemer på lille T. Strikken har blitt tøyd til det ytterste på samtlige av oss og vi har gått gjennom en veldig vanskelig tid.

Det gjør noe med en å ikke få sove. Man blir irritabel, sliten og oppgitt. Snuppeliten har fått liten tid med oss og lille T selv har vært fryktelig sliten av ikke å finne søvnen.

Samtidig har også formen min vært relativt dårlig den siste tiden. Jeg har hatt feber til og fra i flere måneder og håper snart på å finne ut hva som egentlig er galt.

Forhåpentligvis er dette starten på en ny epoke.

Lille T ser Vertfall ut til endelig å komme i bedre rutiner. Og jeg er såå klar for å komme tilbake!

Håper dere fortsatt vil bli med på moroa!

-M

Les mer om vårt personvern
Powered by Webexpressen.no