Archives for March 2017

Først og fremst tusen takk for fin respons på gårsdagens innlegg. Jeg blir alltid så redd når jeg skriver om ting jeg vet at andre kan ta ille opp. Før kjørte jeg bare på, skrev alt jeg tenkte og var uredd når det kom til hva folk måtte tenke. Nå er ting annerledes. Jeg føler meg sårbar og er ofte redd for å bli misforstått. Kanskje er det rett og slett fordi jeg begynner å bli voksen. Jeg dveler mer over ting og vil gjerne fremstå som et godt forbilde. Derfor føles det godt når man blir forstått og at innleggene mine kommer ut sånn de er tenkt. 

I dag er det skikkelig blåmandag. Hva er det med mandager liksom? Jeg blir helt sprø. Det er den ene dagen i uka jeg dropper alt jeg har tenkt. Jeg gidder ikke rydde kjøkkenet før jeg setter meg ned for kvelden, lar klesvasken bare være og vil aller helst bare krype under dyna.  Heldigvis kommer det alltid en tirsdag og nå er det neimen ikke lenge igjen før den er her. 

Anorakken jeg har på på bildet er forresten fra Junkyard og jeg er totalt forelsket. Den er helt sinnsykt digg og passer perfekt nå nå været begynner å bli bedre. Jeg er også så heldig at jeg får lov til å dele en rabattkode med dere. Om dere bruker koden MALING15 får dere 15% avslag på et kjøp over 500,- frem til 31.03 !

Anorakken finner du

HER 

Ha en deilig mandag søte mennesker!

-M

//innlegget inneholder reklame

Nå tråkker jeg kanskje i salaten eller i det minste på noens tær. Jeg har vurdert mye frem og tilbake om jeg i det hele tatt skulle skrive dette innlegget. Men, siden det hele bunner i ærlighet så har vel også jeg rett til å skrive mine tanker rundt det.

Den siste tiden dukker det opp flere og flere som skriver om mammalivets bakside. Det i seg selv er helt greit. Det er ikke noen dans på roser å være mamma alltid og det blir nok på ingen måte helt sånn man har tenkt. Samtidig applauderes slike fremståelser så mye at det til slutt bikker over. Det deles for mye, alt for mye. Og mange ord som aldri kan taes tilbake lander på det blanke arket vi beskriver som sosiale medier. Arket har uendelig med linjer, man får plass til hele livet sitt der om man vil. På godt og vondt kan man dele alt man ønsker med alle verdens mennesker.

Jeg skjønner at noen syns det er vanskelig å være mamma. For all del, det er muligens verdens mest utakknemlige jobb. Det krever ofte mer en en har til rådighet og den eneste lønna man får er kjærlighet. Men, for meg er det nok! Ja jeg er sliten jeg også, ja jeg gråter på badet innimellom og jeg syns også det er vanskelig noen ganger. Jeg vet også hvordan det er å ha et barn som aldri sover eller som aldri blir fornøyd uansett hva jeg gjør. Et barn som gråter utrøstelig så lenge at du ikke husker hvordan stillhet høres ut. Jeg bare hater det ikke. Jeg valgte det selv. Det er min jobb, mine oppgaver og jeg vet at det blir bedre. Dessuten forsvinner de vanskelige dagene i alt det fine barna mine serverer meg i hverdagen. Uten dem er det ingen meg. Ja jeg føler at jeg akkurat nå “bare” er mamma, jeg er ikke Malin. Men jeg vet også at tiden min som “bare” mamma er kort og at jeg en gang kommer til å savne det. At jeg en gang kommer til å bare være Malin igjen. Da vil jeg gjerne se tilbake og være glad for at jeg satt pris på den tiden barna mine trengte meg, bare meg.

Det er mange ting som skurrer for meg når det deles om hvor jævlig mammalivet er. For det første forsvinner ikke ordene. Barnet som en gang skal bli voksen kan senere lese om hvor grusomt det var å være mammaen deres. Hvor hardt livet føltes bare fordi de var i det.

For det andre legger man lista for andre. Joda, jeg skjønner greia med å forberede andre på ting en selv kanskje ikke så komme. Men jeg har jo ikke samme oppfatning. Ingen fortalte meg noe når jeg skulle bli mamma, jeg bare gledet meg til alt. Jeg gikk inn i det med en oppfatning om at ting kom til å bli skikkelig fint. De tunge dagene kom som en overraskelse og det er jeg uendelig glad for. Jeg mener at man alltid kommer best ut av ting dersom man går inn i det med en postitivt innstilling. Om du hopper i det med en tanke om at det kommer til å bli skikkelig dritt tror jeg sjansen er større for at det blir nettopp det.

For det tredje gjør det meg trist at så mange syns mammalivet er så jævlig. Jeg elsker det jo! Det er ikke alle som får sjansen til å bli mamma. Eller se barna sine vokse opp for den del. Og de må jo syns at det er ekstra trist å se at andre syns det de ønsker mest i livet er skikkelig grusomt.

Misforstå meg riktig. Vi lever i et samfunn der ytringsfrihet står høyt. Noe jeg setter stor pris på. Jeg mener heller ikke at man skal rosemale hverdagen sin eller at det ikke er lov å si at man er sliten. Jeg mener også at det er lov å dele de mindre fine tingene i livet og at man skal få lov til å sette ord på følelsene sine når dagene blir ekstra tunge.

Det jeg mener er bare at man skal velge sine ord med omhu. At man skal tenke seg litt ekstra godt om. Er det man skriver bare noe man føler akkurat der og da fordi man føler seg tynnslitt? Er det noe man føler man kan stå inne for senere? Trenger man å bruke så sterke ord for å beskrive hvordan man har det? Hater man virkelig mammalivet eller bruker man alt for sterke ord? Burde man oppsøke hjelp i stedet for å skrive seg ut av det vanskelige?

Å bli mamma er en stor gave. Omfang det, nyt det og elsk det så lenge det varer. For man er mamma for alltid, men den intense nærheten har man bare for en liten stund.

-M

Et gjennomsnittlig fly rommer om lag 150 mennesker. 150 mennesker med ulike forutsetninger, utgangspunkt og destinasjoner. 150 ulike personligheter, livssyn og adferd. Noen reiser alene, andre er mange med samme mål. Men hvem er det egentlig som har mest rett til å være på flyet?

Er det småbarnsfamilien med den skrikende babyen? “Charter Svein” light med alt for stort alkoholinntak? Den store gruppen som reiser sammen og brøler over setene? Ungdomsjenta som skal besøke kjæresten sin og hører alt for høy musikk på øreklokkene sine? Det eldre paret som småkrangler om hvem som sist hadde bilnøkkelen? Eller kanskje buisnessmannen som alltid sitter stille i seter sitt og jobber?

I går var jeg et av de menneskene. Med min personlighet, mitt reisemål og min situasjon. Som småbarnsmamma til en pjokk på halvannet år med makk i stumpen og sterke meninger. Og jeg gruet meg så det dirret i kroppen før vi skulle gå ombord. Ikke bare fordi en lang flytur er ganske slitsom for både oss som foreldre og lille herremann men også forsi jeg var redd for hvilke mennesker jeg skulle møte på.

Jeg roet meg med at guttungen virket til å være i godt humør den dagen og at det hadde gått fint sist vi var ute på tur. I det flyet kjørte rundt på rullebanen satte en baby lenger bak i flyet til å hylgrine. Ustanselig, hjerteskjærende gråt. Hvorpå jeg hører bak med en eldre dame som jamrer å bærer seg. “Åh guud, hør da! Nå har vi fått slike skrikerunger på flyet. At de ikke klarer å roe de ned. Skal nok ikke bli lett å få sove når man må sitte å høre på det rabalderet der!”. Vel, der var flyturen min ødelagt. Jeg ble så redd for at lille skulle bli umulig og at damen bak skulle bli sint at jeg ble stresset. Bare det kom et lite klynk fra gutten følte jeg at jeg måtte reise meg opp med ham, finne på nye ting og få ham til å være helt stille.

Men så, helt på slutten av flyturen reiser damen foran oss seg i setet og sier “For en rolig liten gutt dere har”. Jeg svarer at vi har prøvd så godt vi kunne, at jeg håper at han ikke har sparket for mye i setet hennes og at de små grinetoktene vi ikke klarte å unngå ikke hadde plaget dem for mye. Da lo hun hjertelig og svarte at jeg ikke måtte tenke sånn. Hun var bare glad det ikke var hun som var i min situasjon. At det nok måtte være mye mer stressende for meg og at hun bare var glad for at hun hadde voksne barn. At hun bare kunne sitte i setet sitt å slappe av samtidig som jeg stresset med å få barnet mitt til å være stille. Det plaget henne ikke i det hele tatt.

Først da begynner jeg å se ting fra mitt sted. Hvorfor er det bare jeg som skal stresse med hvordan de andre har det. Et stykke foran oss sitter det en familie som har inntatt en smule for mye alkohol. De er høylytte, plinger på personalet hele tiden og sjangler seg til toalettet. I nærheten sitter også en jentegjeng på vei hjem fra ferie. De sitter spredt og skravler over seteryggene og over midtgangen så nesten hele flyet får med se hva de har gjort i ferien. Personen bak meg strekker beina under setet mitt og sparker meg i Helen gjentatte ganger. Ingen av de plager meg noe, men de tar heller ikke hensyn.

Likevel føler jeg at det i hovedsak er mest klaging over barn på fly. Mennesker som mener at man bare kan holde seg hjemme. At det verste i livet er å få et skrikende barn ved seg på flyet.

Og jeg skjønner at det kanskje ikke er ønskesituasjonen, det er ikke nødvendigvis det for verken barna eller foreldrene heller. Men dersom alle er litt romslige, tar litt hensyn og klarer å dra frem litt medmenneskelighet så går det jo så bra!

For det er i gjennomsnitt rundt 150 mennesker på et fly. Alle har ulike forutsetninger, utgangspunkt og destinasjon. Og alle har like mye rett til å være på flyet.

-M