Archives for September 2017

Hola allesammen!

Det ble noen dager pause fra bloggen. Vi er på en liten minihøstferie i Bergen hos mamma og pappa. Dessuten er hele gjengen nede for telling med influensa for hundrede gang på bare noen uker så dagene har vært fyllt med familiekos og snørrtørking. Helsen min er ikke helt på topp fra før om dagen heller så prioritering er nøkkelen akkurat nå. Men nå er jeg her, med gamle bilder og en aldri så liten skrivesperre.

Før vi dro til Bergen hadde vi nok en gang den store diskusjonen om hvordan vi skulle reise. Det er dyrt å forflytte seg i Norge og jeg vil jo gjerne se familien min så mye som mulig uten å gå personlig konkurs. Derfor tenker jeg alltid at vi kan kjøre, men kjærligheten vil ikke det med barna.

Fly er jo det mest praktiske og det raskeste, men igjen også det dyreste. Så denne gangen falt valget på tog. Jeg har aldri reist langt med tog før, faktisk hadde jeg tatt tog typ to ganger i hele mitt liv før jeg flyttet til kjærligheten. Med en toåring med makk i stumpen så jeg for meg at turen kunne bli lang. Derfor bestemte vi oss for å reise på natta. Først var planen å bare sitte i vanlige seter, men siden lille T har hatt en tendens til å gråte litt på natta i det siste tok vi kupé. Altså, jeg skjønte jo at de på kupeen ved siden av kom til å høre, men da slapp man i det minste blikkene man får.

Vel, kupeen var veeeldig liten for fire mennesker. Det var trangt, bråkete og mørkt. Men, alt i alt gikk det veldig fint. Jeg ville kanskje ikke anbefalt andre å gjøre det samme med to barn. Og vi selv tar dagtoget tilbake. Men, om du reiser alene eller sammen med bare en tror jeg nattoget er helt supert!!

Haha! Det her ble jo nesten et "min erfaring med nattoget" innlegg, men jeg tror kanskje jeg hadde blitt glad for å lese andre sine erfaringer før vi dro.

Nå skal vi nyte deilige dager i Bergen. Man blir liksom aldri for gammel for å bli vartet litt opp av mammaen sin.

-M

Bare litt til plis! Bare vær to år og helt ny for alt en liten stund til. Uskyldig, morsom, kosete, glad. Bare treng med så mye som du gjør nå en liten stund til.

Den epoken lille T er inne i nå er så fin. Altså, alle aldere har virkelig sin sjarm når man har barn. Og få følge med på snuppeliten som er ni, på alt hun lærer, vennskapet vårt, måten hun sakte men sikkert blir mer og mer selvstendig på er veldig spennende.

Samtidig er det noe med den midt i mellom alderen. Det husker jeg at jeg syns når snuppeliten var to år også. Lille T begynner liksom å klare seg mer og mer selv. Samtidig som han fortsatt trenger meg. Han sover mer i sin egen seng, men kommer fortsatt krypende oppi på natta for trygghet og kos. Han kan leke i timesvis alene, men også sitte på fanget lenge.

Det beste av alt, han syns aldri jeg er teit. Faktisk tror jeg han syns jeg er ganske morsom (utrolig nok) og jeg elsker det!

Ingen trass, ingenting som er vanskelig, ingen problemer. Bare gøy, lek og kos hele dagen lang. Jeg vet jo at man bare må nyte det. Plutselig kommer det en trassalder man skal overkomme eller nye utfordringer.

Og det beste av alt er å ha verdens mest tolmodige storesøster. Hun er så flink med det lille bustetrollet.

Jeg sa jo egentlig at det skulle bli mindre av barna fremover, men noen dager er jeg bare så takknemlig at jeg blir sprø!

#livetmedkidsaltaååå

❤️

-M

På sommeren tror jeg alltid at jeg er et sommermenneske. At jeg kunne flyttet til sydeligere strøk og bare levd livets glade dager i varmen. Men, så kommer høsten. Åhh den deilige høsten.

Da innser jeg plutselig at Norge er "the place to be". Fargene, luktene, den friske luften. Innekos med tente lys under pleddet i sofaen. Det er noe spesielt over det hele.

Og nå er den her. Høsten altså. Med all sin prakt.

Det eneste som er kjipt er at jeg alltid får en trang til å pusse opp når høstmørket kommer. Plutselig bruker man mye tid inne og ser alt man har lyst å gjøre. Men, i år er jo egentlig alt helt nyoppusset. Og jeg har ikke verken økonomi eller helse til å gjøre noen ting. Skikkelig ilandsproblem. For det er jo ikke noen krise. Det bare klør i fingrene etter å gjøre noe.

Høsten i Drammen syns jeg er ekstra fin. Byen, elva, fargene. Jeg som bygdejente trodde aldri jeg skulle syns det var så fint å bo i by. Men, det er noe med å få både i pose og sekk. Man trenger ikke gå langt før man plutselig er i skogen, samtidig som man kan nyte en deilig høstlatte fra starbucks på en benk i byen. Jeg elsker det!

Nå skal jeg krølle meg sammen i sofaen med en kopp kakao og bare nyte.

-M

I dag har jeg grublet mye frem og tilbake på hva jeg skulle skrive om. Nå som jeg er tilbake ønsker jeg mye mindre fokus rundt barna og det gjør det med et mye vanskeligere å komme i gang. Barna er jo den største delen av livet mitt og hverdagen. Men, samtidig ønsker jeg å skjerme lille T mer nå når han har blitt større. På samme måten som jeg hele tiden har prøvd å ha snuppeliten litt på sidelinjen tidligere. De dukker nok opp, bare i en litt mer diskré utgave.

Vel uansett. For en liten stund siden fikk jeg servert et blogginnlegg på sølvfat. For tror du ikke jeg plutselig kom over en diskusjon på kvinneguiden.no fra 2014?!!
Jeg som hele tiden har trodd jeg har gått klar derfra. Altså, så mange ganger jeg har lest dritt om jenter jeg har god kontakt med gjennom Instagram og tenkt at jeg er heldig som har sluppet unna. Så mange ganger jeg har vurdert å skrive der inne for å ta dem i forsvar. Også hei!

Altså det her er jo bare chill i forhold til mye av det andre jeg har lest. OG jeg blir så glad for å se at noen faktisk svarer tilbake. Samtid vet jeg at om jeg hadde lest det her i 2014 så hadde jeg blitt fryktelig lei meg. Jeg var på et vanskelig sted i livet og hadde ikke hatt kapasitet til å le av det slik jeg kan i dag.

For jeg ler av det. Men jeg ler ikke av kvinneguiden.no. For selv om det sikkert er en fin plattform for mennesker som har behov for å snakke anonymt med andre, så er det også et sted lasset med galle.

Jeg blir så trist når jeg innimellom blir linket inn dit og ser alt det stygge folk får seg til å skrive om andre. Mennesker man ikke kjenner. Klart at man kanskje ber litt om det når man gjør seg selv til en offentlig person. Men normale mennesker tenker slike ting inni seg og har ikke et behov for å skrike det ut på forum.

Jeg blir kvalm av sånne mennesker. Skikkelig kvalm. Og enda mer dårlig av at man så lett kan gjemme seg bak anonymitet og være tøffere en toget.

Jeg veg egentlig ikke om jeg har lov til å dele screenshoter av forum på bloggen. Men, det er jo om meg så:

Mvh rosabloggeren som har ødelagt hele Donkeyboy ❤️

-M

Jeg trodde aldri jeg skulle ende opp her igjen. Men, så ble det slik likevel.

Blogg.no er bare ikke min plattform og sammen med flyttingen, forsvant også motivasjonen.

Så nå starter jeg atter en gang med blanke ark her. Eller kanskje ikke akkurat blanke, men i allefall på en ny side i blokka.

Det er mye pes i media om dagen rundt bloggere og blogging generelt. Med god grunn. Det finnes nok mange ulike grunnlag for å rable ned livet sitt for alle å lese. Men for meg er det et sted hvor jeg kan slippe ut litt av alt det jeg har i hodet så det ikke blir så fullt. Og akkurat nå trenger jeg det, veldig.

Derfor er jeg her atter en gang. Og jeg gleder meg til å skrive igjen. Kanskje var det bra med en lang pause, men kjærligheten sier at det er viktig å fylle livet sitt med ting man liker å gjøre. Jeg liker å være sammen med barna mine, noe jeg har fokusert så mye på i det siste at jeg nesten har glemt hvor viktig det er å være både mamma og Malin. Derfor skal jeg være bittelitt mer Malin fremover. Både på bloggen og i hverdagen.

Så med andre ord, her er jeg igjen!

-M