Archives for February 2018

En liten forklaring!

Jeg blir så glad av å se så mange titte innom her selv om jeg ikke kommer med nye innlegg hver dag. I tillegg syns jeg det er veldig koselig at mange legger igjen en liten kommentar før de stikker videre! Det som er, er at jeg ikke har fått svare dere av en eller annen merkelig grunn. Jeg skriver kommentaren min, den vises hos meg, men når jeg går inn på bloggen utenfra er de plutselig borte!

Så unnskyld for at jeg ikke har svart på en stund, det har rett og slett ikke virket. Men nå ser det i allefall ut til å fungere sånn det skal igjen så da lover jeg å svare masse, masse!

Jeg har tenkt lenge på å fjerne muligheten til å kommentere. Rett og slett fordi jeg føler at det gir meg mer frihet til å skrive. Det er så vanskelig når mennesker kan gjemme seg bak annonymitet. Mange mister helt grepet. Faktisk får jeg en klump i magen hver gang det popper opp at noen har kommentert på bloggen, en klump av redsel. For selv om ordene deres ikke betyr noe særlig, gjør det vondt likevel. Nå er det heldigvis lenge siden sist, men samtidig stopper det meg i å skrive om mange av de tingene jeg egentlig ønsker å skrive om.

Jeg er ikke redd for at noen skal være uenige i det jeg skriver, eller at de skal mene at jeg tar feil. Det jeg er redd for er de kommentarene som får meg til å føle meg som et dårlig menneske, det er de som er værst.

Til gjengjeld føler jeg at noe viktig forsvinner dersom jeg stenger kommentarfeltet. For muligheten til å snakke med leserne mine er jo halvparten av moroa! I alle fall nå når jeg endelig kan svare igjen, haha!

Hva syns dere om kommentarfelt, er det kjipt når det ikke går å kommentere?

-M

Må menn alltid være menn?

La menn være menn.

Joda for all del. I mange tilfeller vil jeg faktisk gi dem æren av å være nettopp det de er. Helt og holdent. Menn.

Konkurranser, øl, dårlig humor, sport, dataspill, biff. Eller generelt sånne ting jeg ikke har greie på. Alt jeg vet er at menn kan være menn så lenge jeg får være meg og drive på med mitt.

Med noen unntak så klart. Jeg vet at jeg har mye greier, altså ting jeg gjør som kjærligheten gjerne skulle klart seg uten. Jeg holder faktisk på å lese en bok om hvor mye mer innviklet kvinner er en menn. Det er hormoner som er greia tydeligvis. Jeg tar det til meg og vet at det nok er jeg som lager mest trøbbel i paradis her hjemme. Det vil likevel ikke si at menn er helt uten skavanker.

FOR det er en ting som har irritert meg lenge. Ikke sånn at jeg går å tenker på det hele dagen, men det dukker opp med jevne mellomrom og lager litt kvalme for å si det sånn.

I går satt jeg ved noen eldre menn på en kafé i byen. For det første var det IKKE meningen å lytte, men du vet når du er alene og andre er høylytte, du får liksom ikke slått av ørene. For det andre er det ikke denne hendelsen spesielt som irriterer meg, men det opplegget her generelt.

For midt i en samtale mellom de tre mennene reiser den ene seg. Hvorpå de to andre ser ut som om de har sett et spøkelse. «Skal du gå?!» roper de nesten i kor før han som har reist seg sier at han må hjem til kona før det blir baluba banan. Okei, han sa kanskje ikke baluba banan men dere skjønner greia. De to andre ler litt og alle sier adjø. I det han lukker døra bak seg fyrer de av et par setninger om den strenge kona hans før de plaprer videre om avisene og sånne andre ting menn på 70 pluss snakker om.

Jeg gjentar at det på ingen måte er akkurat denne situasjonen som irriterer meg og at jeg ikke mente å lytte, men det fikk meg til å tenke videre på akkurat det.

For hvorfor skal det ofte være så flaut for menn å ville være sammen med kjæresten/kona si? Den «bros over hoes» greia er så klein. Det er så mange som ikke klarer å si til kompisene sine at de faktisk har lyst å dra hjem for å være med dama si. Da ber du om tøffelheltstatusen i gjengen med en gang.

Jeg har faktisk snakket med flere jenter opp gjennom tidene hvor kjæresten deres har spurt om han kan si at han ikke har fått lov til ting han ikke har lyst til selv. Typ: har egentlig ikke så lyst på guttetur i helgen, kan jeg ikke bare si at jeg ikke får lov fordi vi skal til mammaen din eller noe så slipper jeg maset?

Well Hello? La menn være menn? Da må man jo klare å være mann nok til å si at man ikke har lyst.

Det som irriterer meg mest med hele opplegget er at det jo er ganske logisk at man liker dama si og at man derfor har lyst å være med henne, eller dra hjem til henne når man har vært lenge borte. Så det gjelder jo egentlig alle, det er bare et spill. Reglene er enkle. Lat som om dama di er streng, så får du dra hjem når du vil, slipper tøffelstatusen og blir den kuleste i gjengen med den strengeste kjerringa.

Så om du sier:

«Må hjem å spise taco med kjerringa»

«Har lovet dama å se film, hun klikker om jeg ikke kommer»

«Har ikke sett dama siden i går, så bør vel stikke hjem før hun blir sur»

Men tenker:

«Ahhh gleder meg helt sykt til å komme hjem til taco og kos»

«Skal bli skikkelig digg å slappe av med en film med jenta mi»

«Har ikke sett henne siden i går, savner henne egentlig og gleder meg til å komme hjem»

Kan du ikke bare si det daaa? Og kan ikke de andre bare slenge en klapp på skulderen og si «kos deg og hils»!

-M

SLÆSJ SUR IRRITABEL PMS KJÆRRING

For feig for clickbait!

Jeg har blogget av og på i så mange år at det nesten er pinlig å tenke på. Samtidig har jeg fulgt med på andre blogger. Fulgt med på hvordan mange av Norges største bloggere har kommer ut av intet og klatret i hurtige steg oppover listene. Det unner jeg de virkelig, for det ligger mye hard jobbing bak å tjene penger på sosiale medier.

Samtidig er der en sykt kynisk bransje. For å kunne gjøre det stort må man engasjere og holde engasjementet gående. Det hjelper ikke å skrive hva man har spist til middag eller at man har vært hos tannlegen. Man må gjøre gull av gråstein. Og mest av alt trenger man overskrifter som gjør at mennesker trykker seg inn for å lese.

Jeg selv blir uendelig glad når jeg klikker meg inn på blogger med innhold. Ordentlig innhold. Som får meg til å ville lese fra start til slutt. Derfor har jeg ikke det som skal til for å noen gang kunne leve av å blogge. Jeg klarer nemlig ikke å lure mennesker til å klikke seg inn hit.

Clickbait.

Ikke at jeg tenker så mye over det når jeg blogger heller. Men etter å ha skrevet det forrige innlegget om den fantastiske gastroskopien min (ja altså det hjelper jo ikke på at jeg ikke lever livet til en superstar heller), kom jeg over en annen blogg. Overskriften "Havnet på sykehuset i kveld!" Skrek mot meg og jeg måtte jo bare trykke #lettlurt. Viste seg jo selvfølgelig at personen hadde vært å besøkt en bekjent på sykehuset. Det fikk meg til å tenke på hvor mange overskrifter jeg kunne ha valgt.

"Dopet ned på sykehuset"
"Den værste dagen i mitt liv"
"Grusom opplevelse på sykehuset i dag"
"Første gang jeg dopet meg"

Alternativene ble kanskje litt dårlige siden jeg ikke er så god på sånt, men du skjønner greia.

Men, jeg vil ikke lure noen til å lese bloggen min. Jeg vil heller blogge for 150 mennesker som liker det jeg skriver i stedet for til 20 000 som klikker seg inn fordi de tror de skal lese om noe annet en det jeg har skrevet om.

Tror jeg…haha!

-M

Gastroskopi!

Dere som følger litt med på bloggen vet jo at jeg er sykemeldt. Jeg skriver generelt veldig lite om akkurat det og snakker heller ikke med noen om det. Egentlig litt rart at man kan snakke åpent om det aller meste men ha helt sperre på en så naturlig ting. Det er jo på en måte ikke min feil at kroppen min ikke vil virke.

Samtidig er det heller kanskje ikke så mye å skrive om. Akkurat nå er jeg under utredning og det virker til å være litt vanskelig å finne ut hva som faktisk feiler meg. Noen dager er ganske bra, andre dager helt grusomme, snodige greier.

Denne uka var jeg satt opp til Gastroskopi på sykehuset. Og for å være helt ærlig har jeg gruet meg så fælt at jeg nesten ikke har klart å fungere. For ikke så lenge siden var jeg på en annen kontroll på samme avdeling og satt på venterommet der å hørte på alle menneskene innenfor som gjorde akkurat denne undersøkelsen. For en som brekker seg bare av å pusse tennene og gråter som et barn når jeg må kaste opp var det en traumatisk opplevelse bare å høre på. Jeg har faktisk gruet meg til den timen her siden før jul. Og de siste dagene før undersøkelsen var rett og slett en «Pain in the ass». Jeg kunne sikkert ringt til sykehuset for å spørre tusen spørsmål, men for det første har jeg et lite snev av telefonangst og for det andre fant jeg ut at det var bedre å bare kaste seg i det. Altså tenk om de fortalte meg at de var tom for bedøvelsesspray eller at undersøkelsen kom til å ta 50 minutter. Da hadde jeg jo bare måttet grue meg enda mer og det var ikke et alternativ.

Som dronningen av Google leste jeg selvfølgelig Internett tomt for informasjon om Gastroskopi. Det man ikke finner på kvinneguiden.no er nemlig ikke verdt å vite. Der kunne jeg lese at man kunne be om beroligende før undersøkelsen dersom man følte at man trengte det. Vel, jeg VISSTE AT JEG TRENGTE DET. Så det første jeg gjorde når jeg kom opp på avdelingen var å si til første sykepleier jeg så at jeg måtte ha beroligende. Og sånn ble det.

Inn med veneflonen, opp på benken, sideleie, legen kommer med en slange på tykkelse med en finger og jeg gir han tydeligvis verdens mest redselsfulle blikk siden han sier «Ahh, du skulle ha beroligende du». Jeg får en spray i munnen som skal bedøve munnhulen og svelget, den smaker så vondt at jeg brekker meg av den. Allerede en smule kvalm av å ha fastet. Så plutselig fylles veneflonen av noe helt perfekt. Jeg rekker akkurat å tenke «Dette går ikke, jeg får lukke øya så jeg slipper å se på» før jeg lukker øynene og er søkk borte. Helt til jeg våkner til midt under undersøkelsen, skjønner ingenting og begynner å dra slangen ut av halsen. Jeg husker vagt at jeg fikk litt kjeft av sykepleieren og at legen sa «gi´a no mer» før jeg er borte på nytt. Det neste jeg husker er at jeg ligger i en seng på gangen på sykehuset med kjærligheten på sidelinja.

De to minuttene jeg tror jeg har vært borte har vart nesten en time. Den deilige doble dosen ga meg en skikkelig avslappende morgen. Og når jeg ruslet glad og fornøyd ut av sykehuset følte jeg helt seriøst at jeg hadde hatt verdens beste dag så langt. Det skulle vise seg i ettertid at jeg fortsatt var ganske rusa på vei ut av sykehuset og at den herlige likegyldigheten når jeg på vei hjem kjøpte med både mc. Donalds, pølser i brød, en ostekake, skillingsbolle og berlinerboller fortsatt skyltes medisinen, IKKE at jeg var blitt et helt nytt menneske.

Og når rusen endelig dabbet av fant jeg mobilen min full av fine snapper fra kjærligheten som også hadde hatt en ganske fantastisk morgen. Sammen med sin høye kjæreste i en gang på sykehuset i Drammen.

Sitat «Munnen min er gavepapir, munnen min er en Twistpose og leppene mine er kokostwist» sitat slutt.

Å ta gastroskopi viste seg i allefall å være alt annet en det jeg hadde tenkt!

-M

Alle hjerters dag!

Dagen der alle spisesteder er fullbooket, rosene utsolgt og hjertene florerer.

Jeg elsker slike dager! Vi feirer den egentlig ikke i det hele hatt, så kjærligheten min for slike dager handler ikke om verken gaver, roser eller å spise ute. Den begrunnes rett og slett av kjærligheten selv.

Det er alltid så mange diskusjoner rundt alt man skal feire. Enten det er valentin, far/mors-dag eller Halloween. Meningene er mange! I dag har jeg lest alt fra hvordan dagen er laget av handelsnæringen til hvor frekke mennesker er som trykker kjærlighetslivet sitt opp i ansiktet på alle single der ute.

Hvordan kan man i alle dager klare å få det å feire kjærlighet til å bli en negativ ting?

Det er alle hjerters dag. For meg betyr ikke det ensbestemt at den skal handle om meg og kjæresten min. Jeg forventer ikke roser eller en gratulerer med valentinsdagen en gang. For meg er det bare en liten påminnelse. Som minner meg på hvor heldig jeg er. Hvor mye kjærlighet jeg har i livet mitt.

Selvfølgelig tenker jeg på det hver eneste dag. Barna mine, kjæresten min og familien min. Men, jeg blir litt ekstra glad og god i hjertet når jeg ser all kjærligheten rundt oss også. Når lille L får kort fulle av hjerter på skolen, når lykkelige par trasker hånd i hånd forbi stuevinduet og når alt av sosiale medier overfylles av røde hjerter.

Kjærlighet er så fint og så uendelig mye!
La oss feire den med alt vi har!

❤️

Happy valentines søtinger ❤️

What’s cooking Good Looking!

Den evige "hva skal vi ha til middag i dag?" – jeg blir helt sprø av hvor tomt det er i hodet mitt når det kommer til matlaging. Det er nesten pinlig å si at jeg har gått kokkeskole, men når jeg tenker meg om er det jo hele 11 år siden (aoch) og jeg tror egentlig ikke at jeg var så veldig flink når jeg gikk der heller!

❤️

Hodet mitt roper Toro men hjertet og magen roper hjemmelaget. Så den siste tiden har jeg virkelig prøvd å ta meg sammen. Livet som husmor har aldri vært noe for meg generelt! Jeg hater å vaske, rydde, vaske klær, lage mat og aller verst handle mat. Samtidig klarer jeg ikke å ha det verken rotete eller skittent, elsker lukten av rene klær og man må jo ha mat. Så ender man opp som husmor likevel. En real en.

Jeg liker å bake da, men det blir liksom ikke det samme med gjærbakst til middag hver dag, haha!
Det jeg egentlig skal frem til er at jeg har klart å skryte på meg at jeg skal lage hjemmelaget lapskaus til middag i morgen. Utfordringene står i kø. 1. Jeg har aldri laget det før. 2. Jeg er som sagt ikke så flink å lage mat. 3. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste det og husker derfor ikke helt hvordan det smaker. 4. Jeg blir helt forvirret av alle oppskriftene jeg har lest.

Altså man skulle jo tro at det var rene gourmeten jeg skulle lage, med flambering og greier. Men jeg har altså et snev av nervøst sammenbrudd over lapskaus! Det skal også legges til at jeg har kjøpt flatbrød for første gang i mitt liv. Husmor anno 2018!

Det kommer til å drømmes om lapskaus i natt.

-M

Here I am!

Etter å ha slengt inn en liten meningsmåling på Instagram i går for å spørre om det var stemning for å oppdatere bloggen litt i går er jeg plutselig her igjen!

Altså, nå var det ikke akkurat topp trøkk og 100% positivt på den meningsmålingen, haha! Så spent på hva alle de som svarte nei tenker om bloggingen min, er den virkelig så dårlig?!
Man ser jo alle som har svart nei der inne og mange av de som svarte nei er jo så flinke å legge igjen kommentarer og likes på instagramprofilen min, så kanskje de bare liker bedre bildene mine en maset mitt? Haha!

Uansett har jeg tenkt å gi det et forsøk!

De tre siste innleggene mine sier nok akkurat det samme, at jeg er tilbake! Men, så forsvinner jeg igjen med en gang.

Saken er rett og slett at formen min har vært skikkelig opp og ned den siste tiden. Jeg stiller så store krav til meg selv at jeg hele tiden har tenkt at jeg må blåse ut innlegg i hytt og pine.

Denne gangen vil jeg heller prøve å blogge når jeg føler for det og bare la det ligge når jeg ikke egentlig har lyst. Da forsvinner kanskje presset og gjør det moro igjen!

For det er jo det det skal være, moro!

Jeg håper derfor, til tross for alle som sa nei at jeg er velkommen tilbake!

❤️

-M