Archives for March 2018

//INNLEGGET INNEHOLDER ANNONSER

Endelig er det vårvær!! Snøen som har ligget i fem måneder starter endelig å smelte og solen skinner om kapp med smilet mitt. Altså, som vestlandsjente med hjertet i havet er ikke akkurat snø min greie. Jeg er langt i fra komfortabel med å ha snø liggende i månedsvis. Jeg liker asfalt og tøysko uten sokker (selv om Vestlandet kanskje i hovedsak byr på støvler, haha). Men nå er altså våren på vei, tror jeg værtfall. Norge er ofte en liten luremus når det kommer til været, så det er ikke umulig at jeg skal rekke å bli skuffet.

Jeg får alltid lyst å bytte ut masse greier hjemme når våren kommer. Nye puter, tepper, blomster og annet stæsj i huset. Det har jeg ikke fått satt i gang med enda, men jeg har fått på plass masse nye posters fra desenio.no ! De har så mange fine prints, og heldige meg får lov til å dele en rabattkode med dere!!

Koden MELLOW gir deg 25% avslag på en hel drøss med posters!!

(Gjelder ikke handpicked-,collaborationposters eller rammer)

Kjærligheten er lite fornøyd med bildene over sofaen, haha. Men jeg absolutt elsker dem, så der skal de få henge og kjenner jeg han rett kommer han ikke akkurat til å bytte de ut selv. Jeg har hatt posters fra Desenio så lenge jeg kan huske. Det er så greit når man liker å bytte ofte. Rammene passer til alle postere i samme størrelse, så når man først har de på plass på veggen er det superlett å bytte når man vil. Tidligere har jeg kjøpt omtrent bare prints, men nå har jeg blitt såå glad i fotografiposterene også. Og gullrammene er så fine!! 

Nå skal de her få henge en stund før sommeren kommer, hihi.

-M

Et innlegg basert på omgang nummer to med influensa på under tre uker.

“Jeg hadde aldri trodd at det var slik livet mitt skulle bli” Sa jeg til kjærligheten tidligere i dag. “Hvordan da?” spurte han litt nølende. “vel….” svarer jeg “Jeg hadde liksom aldri sett for meg at jeg skulle sitte her nå med rufsete hår, dårlig hud og hengerumpe. At dagene mine skulle bestå av å tørke neser, bleieskift og hauger med klessvask.”

En veldig usaklig ting å si egentlig, for livet mitt består jo av så mye mer. Men akkurat der og da, med andre omgang influensabarn ble jeg rett og slett litt usaklig.

For det rare med livet som mamma er at det gir og tar. Det gir og tar så uendelig mye. Selv om det i hovedsak gir mest, er det så alt for lett noen ganger å bare fokusere på det det tar.

Når man våkner og ser tidenes snørrklyse på dyna, med en febervarm liten stjernemann ved siden av og du smertelig kommer på at du har sovet alt for lite i forhold til hvor lang dagen kommer til å bli. Man haler seg ut av senga, prøver å unngå å kjenne etter om man selv har feber, bretter opp ermene og lar det stå til. For den lille bylten som sakte men sikkert har kravlet seg opp fra stjerneformasjonen sin og hopper rundt i senga trenger mammaen sin, selv om energinivået kanskje ikke akkurat tilsier det. Og man vil jo gi dem hele verden vil man ikke?

En gang i tiden drømte jeg om å bade på alle verdens strender, nå drømmer jeg om å slippe å bade i klesvask. Jeg plukket ut rosinene i “go`morgen” yoghurten min, nå plukker jeg egentlig bare buser. Jeg så på det om krise om jeg ikke fikk sminket meg hver dag, nå ser jeg på det som et mirakel om jeg får det. En gang i tiden brukte jeg kveldene på ansiktsmasker og neglelakk, nå rydder jeg leker.

En gang i tiden trodde jeg at jeg var lykkelig, nå VET jeg at jeg er det.

For det gir og tar gjør det ikke? Mammalivet?

Men det gir virkelig aller mest.

Ja jeg plukker buser, har snørr på dyna, jeg drukner i leker og klesvask. Men, jeg drukner også i kjærlighet.

Jeg tror det er viktig, når alt går litt feil vei, å fokusere på alt det fine med å være mamma. Selvfølgelig skal man få gråte en skvett når man er skikkelig sliten, eller ta seg fem minutter når man føler for å brøle alt ut. Man skal få lov til å syns det er tungt, vanskelig og slitsomt. For det er det jo.

Men, det er også små varme hender å holde i. Latter, sang og dans. Det er muligheten til å være noe viktig for noen. Det er kjærlighet. Det er kreativitet. Det er samtaler med små hoder som har veldig mye på hjertet. Og det er så mye kjærlighet.

De små barnehendene som vikler seg inn i håret mitt når jeg sover, de små lyse stemmene som sier “glad i deg mamma”, kortene og tegningene, tårene jeg får tørke, og alt de lærer meg hver eneste dag. Det veier opp for alt.

Jeg er heldig.

-M

​

Jeg er på ingen måte politisk engasjer, men medmenneskelighet står høyt på listen. Jeg har lenge tenkt at jeg burde engasjert meg mer, at jeg burde peile meg inn på et parti, være en del av samfunnet. Nå er jeg ikke så sikker på om jeg vil det lenger. 

Jeg engasjerer meg altså ikke i politikken, samtidig får jeg trykket den opp i trynet hver eneste dag i mediene.. Og den siste tiden har den virkelig ikke vist seg fra sin beste side. Jeg har ikke satt meg ordentlig inn i sakene og jeg vet at mange kommer til å være uenige, med harde argumenter og stor innsikt. Jeg ser det bare utenfra. Og jeg blir kvalm. 

Først “metoo” saken med Giske og nå Listhaug. 

Jeg står ikke inne for noe av det noen av de har gjort eller sagt, men vi er alle mennesker. Vi har familie, venner, barn, tanker, følelser og vi gjør alle feil. 

“Om du er med på leken, må du tåle steken”. Men ingen av oss var der da de lekte.

Har vi glemt at vi en gang i tiden sto sammen om alt. Hvor mye vi skrøt landet vårt opp i skyene og brukte frasen: “Når en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen”. 

Vel, ta dere et skritt tilbake og se på alt hatet. 

Det som sårer meg aller mest er at mange har brukt nettopp denne mannen som sin ytring mot det som skjer akkurat nå. Har vi virkelig sunket så lavt? At vi bruker en så stor tragedie som et politisk argument? Var det virkelig ikke verdt mer? 

Ta dere et skritt tilbake og se på alt hatet. 

Denne greia med at du har gjort noe dumt, derfor hater vi deg og tar igjen med samme mynt tilhører ungdomsskolen og 13 år gamle jenter i bitter strid. Ikke i et samfunn der vi skal jobbe sammen for at alle skal ha det bra. 

Ta dere et skritt tilbake og se på alt hatet! 

Og skjerp dere!

-M

Hun som alltid gjorde alt på en gang.

Hun som gav full pupp, både hjemme og på jobb.

Hun som smilte da andre berømmet henne for å balansere familieliv, jobb og hobbyer.

Hun som ville være flink pike.

Hun som var syk, men ikke tok seg tid til å kjenne etter.

Hun, var meg.

Det er rart hvordan det å ta et skritt tilbake ofte gir et bedre overblikk. Jeg ser det jo nå, at jeg har jobbet mot meg selv i stedet for med. Jeg skjønner nå at å måtte sitte et kvarter i bilen i parkeringshuset fordi man er så sliten at man ikke klarer å kjøre hjem ikke er vanlig. Og at det på ingen måte er normalt å ha feber nesten hver eneste dag. At det ikke er smart å finne på hundre unnskyldninger ovenfor seg selv når man er sliten. At det ikke er “litt mye akkurat nå” eller “sånn det er å være småbarnsmamma.

Hun, var meg. Hun som hadde kyssesyken uten å vite det, hun som ikke tok det med ro og hun som møtte veggen med et MEGASMELL!!

Og så…blir man trist.

Jeg er på ingen måte langt nede, faktisk har jeg det bedre en noen gang. Livet er bra, barna er bra, kjærligheten er bra, men kroppen er en dust.

Og med den dustete kroppen kommer det en sorg. Kanskje en slags kjærlighetssorg. Savnet etter alt det man elsket å gjøre men som ikke går lenger. Treningen, det sosiale, fjellturene, lange trilleturer uten mål og mening. Og i den sorgen lå det også lenge en skam.

Fordi jeg rett og slett ikke var sterk nok til å være svak.

Det plaget meg å ikke mestre, jeg skammet meg over å være sykemeldt, jaget etter å komme tilbake til hverdagen og stresset med å komme meg på beina.

Helt til jeg ikke klarte det heller lenger. Kapitulere. Det er det man må gjøre noen ganger. Kvinne seg opp og kapitulere.

Den siste tiden har jeg innsett at man ikke er svak fordi man er svak. Det er bare realiteten. Det er lov. Og når alt kommer til alt må man faktisk passe på seg selv. Man kan ikke forvente at alle andre skal gjøre det for en. Og noen ganger når alt raser, er det bare å starte på nytt. Bygge stein for stein, og med jevne mellomrom se på tegningen av hvordan det skal se ut når alt du har bygget er ferdig.

Og nå når ting endelig går fremover er det så mange ting jeg gleder meg til. Jeg vil trene igjen, jobbe igjen, bestige fjelltopper, få mitt siste barn, pusse opp, reise på turer, skrive igjen. Så mange ting. Ting man setter ekstra stor pris på etter en nedtur.

Jeg vet at jeg fortsatt sliter med å snakke om at jeg er sykemeldt, at jeg gjerne lyver å sier det går bedre når folk spør, at jeg fortsatt gjemmer meg litt bak bilder på sosiale medier. Jeg vet også at det aldri kommer til å endre seg. At det rett og slett bare er sånn jeg er.

Men jeg føler likevel at jeg endelig er sterk nok til å være svak, Sterk nok til å skjønne at jeg dro den for langt,

-M

Den siste tiden har jeg brukt en del timer foran symaskinen. Jeg har alltid elsket å lage klær, helt fra start til slutt. Planlegge, tegne og lage. Helt egne design, I tillegg er jeg så liten at det ofte er vanskelig å finne klær som passer. Jeg er egentlig en xxs og det er ikke lett å få tak i alltid. Som for eksempel skinnskjørt. Når ting ikke har stretch er det lost case. Ofte får jeg tak i ting på barneavdelingen. Men det begrenser seg jo det også. Jeg har lenge lett etter det ultimate skinnskjørtet (syntetisk selvfølgelig, IKKE ekte skinn), men det har vist seg helt umulig å finne.

Her om dagen kom jeg plutselig på at jeg hadde en kjole liggende krøllet sammen i skapet som jeg ikke har brukt på lenge og heller ikke kommer til å bruke. I tillegg hadde jeg et belte fra Bikbok som jeg elsker men som var alt for stort til å sitte i midjen min.

Jeg målte opp, tegnet om og starte å klippe.

Det var enklere en jeg trodde det skulle bli. Alt jeg gjorde var å fjerne glidelåsen, klippe skjørdelen litt smalere og sette i glidelåsen nede. Så klippet jeg av beltet i midten og gjorde det kortere før jeg sydde det fast i skjørtet. For å skjule delen der beltet var klippet OG for at belte skulle holde seg på plass der det er, altså ikke skli ned, lagde jeg noen enkle beltehempe av restene fra overdelen.

Jeg gleder meg helt villt til å bruke skjørtet når gradestokken bikker over null. Akkurat nå bor jeg i tjukkelabber og uggs, haha!

​

Jeg vet jo ikke om det er stemning for det, men jeg tenkte å dele litt av prosjektene her på bloggen. Jeg har mange sy om planer frem over, men syr egentlig mest fra nytt stoff. 

Det er i det minste skikkelig gøy å ha noe å gjøre når formen tilsier det. Man blir faktisk litt tullete i hodet av å gå hjemme, hihi!

-M