Archives for April 2018

​

HELG! 

Altså, nå trodde jeg virkelig vi var ferdige med høstens influensaer og snørreneser. Men, neeei! I dag hentet jeg nok en gang hjem en liten febersyk tass. De første barnehageårene med lille T har bare vært sykdom i en eneste stor karusell. Det er så rart, jeg tror nesten det er tilfeldig hvordan immunforsvaret ens blir. Snuppeliten og lille T har vokst opp med helt like matvaner, aktivitetsmønster og de ble ammet akkurat like lenge (eller like lite om du vil). Snuppeliten var aldri syk når hun var liten og da snakker jeg ALDRI! Det er hun forsåvidt ikke nå heller. Lille T blir syk hele tiden, som mange av de andre små i barnehagen. Og jeg? Jeg blir smittet av alt. 

Jeg føler helt seriøst at vi har hatt ett eller annet hele tiden siden Oktober. Og nå når våren faktisk titter frem hadde jeg faktisk trodd vi skulle slippe unna. Men så sitter vi her igjen da, med feber og snørreneser. 

Pytt sann, det varer sikkert ikke så lenge. Dessuten er det jo helt fantastisk nydelig vær ute og en ekstra dag hjemme med lille T er alltid bare kos. 

Jeg blogger nok kanskje litt over gjennomsnittet mye om voksenlivet, haha. Men det slutter liksom aldri å overraske. Jeg blir rent imponert over endringene som skjer opp i hodet mitt samtidig som rynkene dukker opp her og der. Altså jeg gleder meg til helg fordi vi skal sette opp trampolinen til barna, jeg gråt nesten av glede i går fordi jeg fant en skifersti gjemt under gresset når jeg raket i hagen og alt jeg ønsker meg til bursdagen er en container så jeg kan kvitte meg med resten av det som ligger igjen i kjelleren etter oppussingen. Når skjedde egentlig det her? haha! 

Mamma, noter deg container til bursdagen! 

-M

​

For en stund tilbake var jeg hos karriereveileder. Jeg vet jo litt hva jeg vil fremover allerede, men noen ganger er det uansett fint å få satt litt perspektiv på ting. Eller kanskje få sett seg selv utenfra på en måte. Jeg syns i alle fall at det var skikkelig nyttig. For ikke snakke om spennende. Når jeg tok de ulike personlighetstestene dukket det opp yrker jeg aldri en gang har vært innom tanken på at kunne passe meg.

I tillegg dukket det også opp mange yrker som jeg skjønner at man ikke bare kan bli sånn helt uten videre. Som kostymedesigner, tv-reporter og forfatter. Jeg har elsket å skrive helt siden jeg var liten. Så at forfatter dukket opp kom jo ikke akkurat som noen overraskelse. Jeg hadde jo tross alt huket av på interessene mine på den testen jeg tok. Men, uansett. Vi snakket litt sammen om akkurat det her, karriereveilederen og meg. At det nesten var litt kjipt å sitte der å se alle de kule yrkene man ikke bare kan få. De yrkene med nåløye mindre en irriterende lite. Og plutselig sa hun “men, kan du ikke bare skrive en bok da?”. Først lo jeg litt, før det gikk opp for meg at jeg faktisk kan det At ingen kan stoppe meg. At det ikke akkurat finnes noen direkte forfatter utdanning. At jeg faktisk kan bare skrive en bok om jeg har lyst til det.

Da slo det meg hvor mye man noen ganger begrenser seg selv uten å en gang vite det. Hvor viktig det egentlig noen ganger er bare å gi litt faen og gjøre det man vil. Ikke at jeg kommer til å skrive noen bok akkurat nå, men kanskje om noen uker, måneder eller år. Hvem vet.

Men, det jeg faktisk vet er at jeg skal gå inn i de neste månedene med en aldri så liten forbedring. Jeg skal klare å bli bedre på å se mulighetene fremfor begrensningene. Gripe alle sjanser selv om jeg føler at man kanskje tar seg vann over hodet. Rett og slett bare hoppe i det med begge beina. Jeg lander jo trygt hjemme hos familien min uansett.

-M

​

Ting føles bra om dagen. Kroppen min spiller mer og mer på lag. Jeg vet jo at jeg fortsatt har en lang vei å gå før jeg er helt på topp igjen OG at jeg ikke skal ta det for gitt bare fordi jeg har en god periode. MEN nå ser jeg endelig lyset i tunnelen, ser at alt faktisk kan bli helt bra igjen og bare det hjelper mye. Det kribler i magen om dagen. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er som om jeg gleder meg til noe jeg ikke helt vet hva er. Kanskje er det fordi jeg ikke helt vet hva de neste månedene vil bringe, eller kanskje er det bare våren som har sneket seg inn dit. 

Uansett føles det helt fantastisk. 

Den vinteren her har vært lang på mange måter. Faktisk håper jeg at jeg aldri møter på en slik vinter noen gang igjen. Men nå, sammen med fuglekvitter og solskinn i vinduskarmen legger jeg den i glemmeboken og skal aldri ta den frem igjen. Jeg er så klar for å stable meg ordentlig på bena igjen, begynne å planlegge fremtiden, drømme, leve. 

-M

//innlegget inneholder Reklame

God ettermiddag vakre mennesker! Våren er endelig her og det gjør virkelig godt for både kropp og sjel. I dag har vi vært ute å testet den nye vogna til lille T. Den har vi fått lov til å teste av Jollyroom.no og så langt er vi strålende fornøyd.

Først av alt vil jeg si at det kanskje er litt mer en trille en en vogn. Noe jeg syns er helt supert på våren når man skal trille turer for å spise is eller bare rusle rundt i byen. Den er liten, lett og lille T sitter som en konge i den.

Jeg har alltid hatt en ting for grå vogner og ble overrasket over hvor fin gårfargen var, den er skikkelig koksgrå med litt melering, helt perfekt faktisk.

Dette er vår tredje Moweo vogn. De to andre har vi brukt så mye at det snart ikke er mer igjen av de. Jeg vet ikke helt hva det er med meg og Moweo, men vi har virkelig funnet tonen. Det er så mange bra funksjoner, de er snedige, lette og ser bra ut til en fin pris. Vinn, vinn, vinn.

Moweo Turn er en ganske petit vogn. Den har små lette hjul, veier lite og triller godt. En av de tingene jeg setter ekstra stor pris på med den, som jeg også har gjort med de andre vognene er kalesjen. Både denne og de andre har en glidelås oppå kalesjen som gjør at du kan forlenge den slik at den går ganske langt ned i front. Dette er helt supert for solskjerming. På Moweo turn kan du også dra kalesjen opp og ned i høyde, en helt super mulighet dersom lille T plutselig skulle skyte i været, haha!

Jeg er en teknisk kløne, altså bigtime teknisk kløne. Derfor er det veldig viktig for meg at vogner er enkle å legge sammen. Jeg kan liksom ikke ringe samboer heeele tiden, selv om han kanskje syns jeg gjør det allerede. Moweoturn klappes superenkelt sammen og blir bitteliten. Man kan også enkelt sette sittedelen andre veien så man kan ha lille troll mot seg. Han er jo egentlig så stor at han liker å sitte å se, men noen ganger er det helt supert å ha han mot seg. Som når han spiser eller om han tar en liten dupp.

Om jeg skal dra frem en eneste negativ ting med vognen må det være at den har små hjul og selvfølgelig derfor gir noen begrensninger i forhold til bruk. Man rusler liksom ikke tur i skogen med den. Men til gjengjeld er den en helt fantastisk byvogn, for ikke snakke om reisevogn. Den er så petit at den lett kan trilles inne på butikken, du erobrer ikke hele restauranten om du tar med vognen inn og om jeg ikke tar helt feil kan du ta den med som håndbagasje på flyet.

Alt i alt er jeg superfornøyd med den nye riden til lille. Jeg gleder meg til å ta den med på ferie i sommer, trille lange turer i solen og rusle i butikker uten mål og mening.

Om du vil ta en titt på vognen finner du den HER!

Klærne lille T har på seg finner du også på jollyroom.no! Softshelldressen var såå søt! Den er fraPetite Chérie Atelier og kommer i to deler som du finner HER og HER!

Håper alle har en skikkelig fin Lørdag!

-M

Så mange instagramprofiler, så mange blogger, så mange følgere!

Når du er med på leken, må du tåle steken heter det. Når man deler på sosiale medier, må man tåle mye dritt.

Jeg syns det er så rart hvordan ting har blitt og hvor “twofaced” mange egentlig er. De aller fleste har vel både instagram, Facebook og snapchat. Stort sett følger de sikkert mennesker de kjenner, men flesteparten har nok også trykket følg på mennesker de aldeles IKKE kjenner. Mennesker som gjør det stort på sosiale medier. Mange av dem følger nok også med på noen blogger, podcaster eller youtubekanaler.

Hverdagen vår er med andre ord enten man vil det eller ei preget av sosiale medier.

Det virker som alle trekkes mot mennesker som ønsker å dele.

Jeg, jeg liker å dele. Jeg står for åpenhet (innenfor visse rammer så klart), liker at vi kan diskutere samfunnstemaer (jeg elsker at debatten rundt hjemmelekser er oppe) og jeg liker at vi kan inspirere hverandre gjennom sosiale medier.

Det jeg derimot IKKE liker, er de som bare sitter bak tastaturet og kan mene alt mulig uten å dele selv. Altså de som suger opp alt alle deler som en svamp, elsker at noen velger åpenhet, men samtidig slenger med leppa med en gang noen gjør noe de ikke liker.

De som følger jenter med former som deler en drøss av lettkledde bilder, roser dem opp i skyene, roper høyt “you go girl”. For så å rakke ned på tynne jenter som deler akkurat det samme bilder. De som skriker ut i protest når folk deler bilder av barna sine, men samtidig følger dem for å se nettopp barna. De som klager over at gravide damer glorifiserer livet sitt når de deler sprudlende bilder av svangerskapet, men sender hatmeldinger til Funkygine fordi hun har valgt å være åpen om at hun hater å være gravid. De som roper hurra når folk deler om ufrivillig barnløshet, men legger igjen stygge kommentarer hos de som velger å dele at svangerskap er vanskelig.

Det virker som om de fleste vil at noen skal dele, men at uansett hva man deler så blir det feil for noen!

Jeg har lest så mange stygge kommentarer gjennom min tid på instagram at jeg grøsser bare ved tanken. De fleste kommentarene er ofte mennesker som tagger vennene sine for å vise dem. Også ler de av det sammen, noe jeg føler nesten er enda verre. Jeg skal faktisk legge ved noen av dem:

“Haha, se hu der a. Hu er jo alt for feit for instagram!”

“Her er hun jeg snakket om, hun som burde blitt lagt inn”

“Har du sett jævligere stil? Damer over 30 burde ikke få gå med magetopp, sjekk den magen da, haha!”

“Enig i at han er for bra for henne?”

Altså jeg kunne sikkert nevnt 1000 kommentarer, men det hadde bare blitt for mye. Jeg selv har fått høre at jeg ser ut som et anorektisk monster og dermed er et dårlig forbilde. Den ene gangen jeg la ut bilde av gravidmagen min var det flere jenter som tagget hverandre og skrev “se hu har redigert bort navlen sin da, haha så jævlig klein!”. Vel jeg redigerte ikke bort navlen min, jeg var bare så sprekkeferdig at den ble helt flat.

Jeg liker som sagt å dele. Liker å sette i gang debatter rundt spennende temaer. Liker å skape åpenhet rundt ting mange kanskje syns er vanskelig, eller fint eller spennende. Jeg prøver å skjerme barna mine mest mulig. har som regel sjelden ansiktene deres på bildene og skriver minst mulig om dem som mennesker. Samtidig hater jeg ikke på de som legger ut bilde av barna sine.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke bare kan følge med på de som deler det de ønsker å se, og la de som deler ting som irriterer dem være i fred, eller holde en saklig tone.

Jeg er så lei av at folk er så stygge med hverandre, lei av de som gjemmer seg bak tastaturer og lei av at vi ikke klarer å se at vi alle er forskjellige. I tillegg er jeg så fascinert over hvor mye folk irriterer seg over ting og mennesker de bare kan fjerne seg fra.

Så blir alt man deler kanskje feil for noen, men jeg håper virkelig at vi aldri slutter å dele. Aldri slutter å dele tabuer, tanker, følelser, lage tilhørighet og samhold.

-M

​

Det er så mange ting man kan tro på. Det fine er at man finner ordet kan foran tro. Man må liksom ikke tro på noe som helst. 

Så mange religioner, livssyn og tanker. Så mange muligheter. 

Jeg har aldri vært troende, kommer nok heller aldri til å bli det heller. Men, de siste årene har jeg sakte men sikkert begynt å tro på skjebnen. At det er en vei laget for oss alle, vi bare vet det ikke enda. At alt skjer for en grunn uansett hvor vondt, vanskelig, fint, rart det er. 

Det er jo en gang sånn at alt som skjer i livene våre former oss til den vi blir senere. Blir du sviktet, vil du nok bli mer forsiktig senere. Oppnår du noe stort, får du kanskje mer troen på deg selv. Mister du noen, blir du kanskje enda reddere for å miste flere. Alt som skjer setter seg liksom litt fast. 

Det hele startet nok med meg og kjærligheten tror jeg. Altså det at jeg og skjebnen liksom har blitt litt venner. Han kom ut fra ingenting, veltet hele livet mitt på hodet, gjorde at alt ble vondt,vanskelig, fint og rart på samme tid. Alt som har skjedd etter at vi ble sammen. Hvor jeg er i dag. Jeg tror virkelig at det var skjebnen min. 

Og det som gjør alt ekstra spennende er at jeg ikke vet veien videre. Jeg tror bare at alt som skjer hver eneste dag fører meg videre på veien. At alle ting som ikke ble, eller ikke gikk slik jeg tenkte gjorde det for en grunn. At alle tingene jeg faktisk har klart og alle menneskene jeg har møtt er ment til å være i livet mitt. 

Og med skjebnen følger heller ikke troen på et liv etter døden, eller en plass i himmelen. Det eneste som følger med er uvisshet. Og med uvisshet kommer også muligheten til å kunne fantasere. Kanskje ender man opp i et land av rosa sukkerspinn, eller på Bahamas, kanskje rusler man rundt i gatene helt usynlig og kan kikke inn vinduene til folk. Kanskje sover man i verdens mykeste seng, eller kan spise så mye junk man bare vil, eller kanskje blir man bare borte. 

Jeg tror kanskje jeg og skjebnen kan bli bestevenner. 

-M