Archives for May 2018

​

Hei søte mennesker! Er det ikke rart hvordan hele livet generelt føles mye bedre når solen skinner? Akkurat nå bør det jo være ganske grei godstemning over hele Norge. 

De siste ukene har vært helt fantastiske. Formen hangler fortsatt her og der, men det føles litt mindre kjipt når sola skinner dagen lang. Og med solskinn kommer myke, solbrune små barnekropper på fanget under parasollen, latter, bading, is og kos. Det er kanskje rart, eller kanskje ikke, men de fleste av barndomsminnene mine, ting som jeg husker litt ekstra godt er hendelser fra sommeren. Derfor føler jeg også litt ekstra på at mine små skal ha gode minner fra sommeren når de blir voksne. Det er liksom noe med følelsen av ferske skrubbsår på knærne, lukten av krabber og tang i bøtta, lyden av bølgeskvulp og smaken av båtis. Jeg blir varm i hjertet av det. 

Tenk om den sommeren her bare kunne vare lenge, lenge. Helst for alltid egentlig. 

-M​

Sommeren nærmer seg atter en gang med stormskritt. Og fokuset rundt kropp, vokser seg om mulig enda større en det er resten av året. Jeg svømmer i reklamer for slankeprodukter, dietter, “kom i form på fem uker-opplegg” og piller som gjør deg raskere brun. Faktisk er det like før jeg drukner. I den andre enden sitter det Influencere som roper ut at man er bra nok som man er dersom man har former, blek hud og hår på leggene.

Det må være fryktelig vanskelig å være ung i dag.

Jeg har på ingen måte lyst til å være med på å skape kroppspress, men samtidig elsker jeg å ta bilder. Det gjør det til en vanskelig greie, for kroppen min ser jo ut som den gjør. Lenge har jeg tenkt at bildene man legger ut nok skaper et lite press, men i det siste har jeg faktisk begynt å lure på om det er noe helt annet som er greia. Vi snakker jo for fader om kropp hele jævla tiden!

Vi blir tilbudt artikler frem og opp i mente om hva man kan spise for å lettest gå ned i vekt. Det er et konstant jag om å ha det sunneste kostholdet. Noen vil at vi skal kutte gluten, karbohydrater, fett. Andre vil at mennesker skal leve av shakes, juice og måltidserstatninger. Vi skal alle bli veggiser, spise fem om dagen men FOR GUDS SKYLD IKKE SPISE FOR MANGE BANANER!! Vi snakker helt sykt mye om kosthold, likevel er fedme et sterkt økende problem både blant barn og voksne i Norge.

På den andre siden sitter som sagt en rekke influencere med mye på hjertet angående kropp. Jeg er nok freidig når jeg drar frem Ulrikke Falch som kapteinen der, men det er litt slik jeg ser det. Sterke kvinner med sterke meninger. De later som at de fremmer at alle skal være stolte av kroppen sin, men sier igjen at slanke jenter som legger ut bilde av seg selv på instagram er dårlige forbilder og skaper press. Faktisk har den greia gått så langt at jeg for en tid tilbake skrev om kropp selv. Jeg følte plutselig at jeg måtte forsvare den tynne meg. At jeg måtte si fra om at jeg ikke har påført meg selv å være tynn, men at det også er en kroppsform som man burde få lov til å være stolt over og komfortabel med. Helt genetisk, helt naturlig, ingen slanking. Bare tynn.

Vi snakker altså også mer en noen sinne om at alle burde være komfortabel i egen kropp og stolt over den kroppen man har. Likevel er kroppspresset verre en noen sinne.

Så har helt sikkert “picture perfect” bildene i sosiale medier litt å si for hvor hardt det er å bo i sin egen kropp i dag. Men kanskje kommer det store fokuset av at vi må snakke om det hele tiden.

Kanskje hadde det blitt litt bedre om jeg bare holdt kjeft om det, om alle bare holdt kjeft om det.

For kropper er vakre, i ALLE fasonger og størrelser!

-M

4 dager igjen til 17 Mai. Altså må den komme så sabla brått på hvert eneste år? Jeg driver jo å samler voksenpoeng her og der, men den 17. Mai greia tror jeg at jeg bare gir opp. Jeg ser liksom alltid for meg at jeg skal ha blomster på trappa, flagg i hagen og champagnefrokost med venner. Jeg tror liksom at alt skal henge klart en uke før, at jeg skal bake en kake som ligner på et flagg og at barna skal være striglet med sløyfe på brystet og hele pakka.

Hvert år tenker jeg på alt jeg skal fikse flere uker og måneder før selve dagen. Likevel klarer jeg alltid å stå sur som ei fele foran strykebrettet klokken 23 på kvelden 16 Mai med stress-svetteperler i pannen og ørten skjorter som skal til pers. Og hver eneste gang kommer jeg på at jeg virkelig ikke på noen måte kan stryke skjorter. Flaggene jeg kjøpte i fjord vet jeg ikke hvor er, sløyfe til brystkassa var utsolgt når jeg en time tidligere var på kiwi for å sisteliten handle til den kaka som ruller rundt i hodet mitt. Og når jeg endelig er ferdig med de dustete skjortene kommer jeg på at jeg ikke har kjøpt fløte og at kaka i år som i fjord bare blir med tanken.

Så er heller ikke 17. Mai en dag jeg egentlig er hysterisk over, det er veldig koselig altså, men det er ikke julaften. Men, jeg husker hva den dagen betydde når jeg var barn, og jeg har jo som de fleste vet to av den sorten. Så da gjør man så godt man kan. Og de gir seg jo blanke i både rette skjorter, blomster på trappa og sløyfe på brystet så lenge de kan spise så mange is og pølser de bare vil.

#Hardtålekehusmor

-M

​

For noen dager siden delte jeg et innlegg på instagram om min nye hverdag uten sminke. Å si uten sminke er egentlig å ta litt hardt i. For jeg sminker som regel brynene mine raskt hver eneste dag. Jeg er dessverre en av de “ung på 90/00 tallet” som overnappet de stakkars hårene til de aldri mer så dagens lys. Så jeg har bare ikke øyenbryn. Det strider jo selvfølgelig mot min tankegang om å bli komfortabel med den helt naturlige meg. Men å ikke ha øyenbryn er nesten som ikke å ha hår på hodet føler jeg, så der feiger jeg rett og slett ut. 

Uansett. Etter innlegger følte jeg at noen tok det litt feil. At jeg plutselig mente at det ikke skulle være lov å sminke seg, bruke løsvipper eller legge negler. 

Jeg kommer aldri, og da mener jeg ALDRI til å slutte med verken sminke, hår eller negler. For jeg syns det er uendelig gøy. Jeg elsker hvordan man kan forandre totalt utseende, gjøre seg selv litt tøff i pysjamas eller bare føle seg litt ekstra fresh. For meg er alt dette en slags kunstform, et sted å få ut kreativitet. Så mange muligheter, fargepaletter og stemninger. 

Tingen er bare at jeg vil gjøre alt dette fordi det er gøy. Og et eller annet sted på veien inn i voksenlivet forsvant moroa og meg selv. Malin var plutselig noen andre. Hun med to lag fundation, alt for dyre løsvipper og langt fake hår. Og den jenta jeg så i speilet om kvelden når alt var borte gav meg frysninger. Jeg husker jeg tenkte mange ganger “flaks det finnes sminke for fy fader så grusom jeg ser ut uten”. 

For det er der man ender opp er det ikke? Når man hele tiden ser seg selv med masken på? Når alt egentlig bare er juks? Når man blir litt for godt vandt med å være brun, ha lange vipper, glitrende negler og hår til midjen. 

Og så kommer Ironien opp i det hele. Når jeg sitter og ser på datteren min (som mange sier ligner fryktelig på meg) og tenker hvor vakker hun er. Jeg tenker at jeg håper at hun aldri kommer til å farge håret sitt, eller dekke til de søte fregnene hun har i ansiktet sitt. Eller at hun aldri setter på falske vipper på de tette korte vippene sine. Hvorfor skulle hun gjøre det? Når hun er så naturlig pen? 

Jo fordi JEG har lært henne det. Jeg har ikke lært henne at man kan sminke seg innimellom for gøy eller at det går for det samme om man har sminke eller ikke. Jeg har satt et eksempel at man ikke går utfor døren uten sminke. Jeg har ikke lært henne det med ord, men med handling. 

Derfor er nesten all sminke borte og har vært det i mange uker. Jeg syns fortsatt at det er litt vanskelig å føle seg komfortabel. Men det kommer seg. Sakte men sikker blir jeg hun jeg ser i speilet, ikke bare på kvelden men dagen lang. Jeg ser ikke lenger ABSOLUTT alle hudormene og rynkene mine og jeg besvimer ikke av å se bilder av meg selv uten sminke. 

Og den dagen jeg føler meg like komfortabel uten sminke som jeg gjør med, skal jeg begynne å sminke meg igjen. Når jeg har lyst, når jeg syns det er gøy, IKKE bare for en liten tur til butikken. 

-M 

​

Noen dager er litt ulike andre dager. I dag var en sånn dag. Lille T hadde time på sykehuset, en time vi har ventet en stund på og gruet oss litt til. Akkurat i dag var en litt ulik dag, men for mange barn og foreldrene deres er det slik alle dager ser ut. 

Vi har av ulike grunner vært innom barneavdelingen på sykehuset med begge barna. Og selv om vi i alle tilfellene bare har vært der på små visitter, gjør det godt i hjertet å vite at menneskene vi møter også passer på langtidssyke barn hver eneste dag. Så mye varme, godhet og fin energi som det finnes på en barneavdeling skal man lete lenge etter. 

Det skulle vært en slags medaljeutdeling i all offentlighet for alle som hver eneste dag går på jobb med hele sjelen sin for at andre skal få en bedre dag. Jeg ser så opp til disse menneskene, og det har jeg gjort siden mitt aller første møte med barnesykepleiere og leger som fant sted for rundt 6 år siden. Faktisk ser jeg sånn opp til de at de ofte tar en liten tur innom tankene mine helt ute av det blå. 

Det kan ikke være bare enkelt å jobbe rundt barn og foreldre med så mange vonde skjebner. Klare å motivere, prøve å skape små gleder i hverdagen, trøste, støtte, hjelpe. Være så mye mer en den som gir medisin og behandling. Jeg bøyer meg i støvet!!

I dag hadde vi en dag litt utenom det vanlige. Og lille T er en kar som liker rutiner. Vi har snakket mye om at han skulle på sykehuset å sove, men når sykehuset var et fryktelig mye større hus en han hadde tenkt ble det litt vanskelig likevel. Men, når vi satt på venterommet med en litt urolig liten pjokk dukket det plutselig opp noen jeg aldri har møtt før, men hørt så utrolig mye godt om. SYKEHUSKLOVNENE. 

Jeg sitter igjen forelska, rørt og engasjert. Lille T har fått nye idoler. 

For noen mennesker. 

Når de dukket opp i gangen på sykehuset møtte de en gutt som sto trykt inntil veggen med hendene bak ryggen. De to klovnene kjørte et helt show bare for lille T, og sakte men sikkert lo han. Han skrattlo faktisk. For når klovnene har med et prompe-egg er en litt bekymret toåring solgt på en, to, tre. Faktisk tror jeg det møtet la lista for hele dagen. 

Jeg sier det igjen. For noen mennesker!! 

Jeg har hørt så mye godt om sykehusklovnene, men ofte tror jeg det kan være vanskelig å se verdien i det før man virkelig ser verdien i det rett foran sine egne øyne. Nå ser jeg virkelig hvilken effekt dette må ha på hverdagen til de barna som er på sykehus dagevis, ukesvis, månedsvis i strekk. Hvor mye det har å si bare å få frem et lite smil. For en kompetanse disse menneskene har, og hvor lekende lett det var for dem å få frem latteren. Det rører meg å se hvor hardt de klarer å gå inn i rollen sin, så ekte og fint. De fikk meg til å føle at de er sånn, at det er sånn de ser ut når de lager middag hjemme, eller henter sine egne barn i barnehagen. 

Dette er noe jeg håper kommer til å vare for alltid. Derfor ønsker jeg å bidra og håper mange av dere ønsker å gjøre det samme. 

En dag trenger man kanskje en sykehusklovn selv, men det er uansett godt å bare vite at de er der for de som trenger dem!

Om du vil bidra kan du Vipse sykehusklovnene på 10221 <3

Eller så kan man bli fast klovnevenn ved å sende sms “klovnevenn” til 2160 – da gir man 100 kr hver måned som blir lagt på telefonregningen. 

På forhånd tusen takk! 

-M

Jeg har vært helt sykt demotivert i det siste. Ikke i livet generelt altså, men demotivert når det kommer til kreativitet. Jeg har slitt mye med instagram, ikke en gang tatt i symaskinen min og langt i fra klart å få ned noen ord på bloggen. Det er jo egentlig litt snodig siden jeg bruker å virkelig våkne til liv når våren titter frem.

Jeg har tenkt såå mye frem og tilbake på hva jeg kan gjøre selv for å kjøre i gang hodet litt igjen. Det er jo som regel bare at det fylles opp med alt mulig annet som gjør at det ikke er plass til fantasi. Nå skal jeg ikke skryte på meg at alt er tipp topp igjen siden jeg nettopp pauset blogginnlegget for å ta en spiseskje med vaniljesaus fra kjøleskapet (sikkert sykt ekkelt for mange, but I dont care). Men jeg tror faktisk at jeg har funnet en aldri så liten løsning.

For noen dager siden satte jeg sammen en spilleliste på Spotify med gamle gode slagere fra 80-, 90-, og 00-tallet. Hele stua er full av “Botten Anna” “Dragostea din tei” og “bailando”. Og sammen med musikken dukker det helt sykt mange rare ting opp i hodet mitt. Jeg har så mange ideer og planer. Ting jeg har lyst å gjøre. Og nå, skal jeg høre på den spillelisten her til jeg ikke er mer, haha!

Det er forresten enda plass til mer i lista! Rop gjerne ut om du har en låt som bare MÅ bli med!

-M