Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lurt på hvordan mamma overlevde uten internett når jeg var liten. Eller rettere sagt hvordan JEG overlevde. Det skal sies at det i fjerne minner finnes bilder av rad på rad med leksikon. Av typen innbundet i rødt skinn med gullskrift på bokryggen.
I dag, over 20 år senere, vimser jeg meg gjennom hverdagen som mamma selv. I bokhyllen finnes det ingen leksikon, for jeg…har…VERDENSVEVEN. Noe jeg kanskje benytter godt over gjennomsnittet mye. Datteren min på ti år bruker som regel å si «slapp av, mamma kan google det!» hver gang hun eller noen rundt henne støter på problemer. For jeg, jeg googler alt. Hva er dette utslettet? Kan de spise dette? Hvordan få inn de beste soverutinene? Er det normalt at den ene tåen er litt lenger på en fot en den andre? You name it – jeg googler det!
Den siste tiden har jeg grublet mye på hvordan vi i dag, når vi kan finne fakta og få hjelp til absolutt alt det skulle være med barna våre, er mer usikker på mammarollen en noen gang tidligere?
Jeg kunne sagt at jeg snakker bare for meg selv, men jeg omgåes mange mammaer, er godt oppdatert på mammaer i sosiale medier og har generelt oppfattet at mange føler seg fryktelig ubrukelige. Dette til tross for at vi for svarte vet nøyaktige badetemperaturer, lager hjemmelaget barnemat, kjører timeouter, lavendelbad og pedagogisk riktig barne-tv. Vi viser måtehold med sukker, vet at honning ikke skal gies til de minste, koker smokker, flasker og har FOR GUDS SKYLD IKKE DEN UNGEN I BÆRESELEN FOR LENGEEEE!!!!!
Underveis i grublingen har deler av det jeg tror er svaret også sneket seg på plass. For det første er jo fallgruvene både større og dypere når man har så mye mer informasjon tilgjengelig. Det er nok mange ting man har lest seg opp på men bare rett og slett ikke mestrer. Men for det andre (og dette tror jeg er hovedgrunnen) er det fryktelig mange mennesker som hele tiden skal passe på at du har alt under kontroll.
Jeg vet ikke om det er det at vi har blitt noen brøleaper som hele tiden har en trang til å si absolutt alt vi mener som gjør det. Eller om det rett som det er kan være den alt for store higen etter «likes». Jeg er i alle fall så inn i granskauen lei av alle de sutre/klage-innleggene som dukker opp over alt hele tiden! Det er leserinnlegg, spalter og facebook-innlegg. «DEL GJERNE» meg langt opp der solen aldri skinner. Tenker dere egentlig over hva dere deler?
Seinest her om dagen leste jeg et innlegg på Facebook som var delt mange tusen ganger. Innlegget handlet om hvordan vi som foreldre må slutte å skryte av barna våre i forhold til hvor flinke de er til å snakke, lese, skrive ect. Men heller skryte av hvor flinke de er med relasjoner, samspill og tilhørlighet. Den som har skrevet dette mente noe sånt som at: «Jeg har aldri hørt om et voksent menneske som ikke kan snakke, lese eller skrive. Jeg har derimot møtt mange voksne som ikke klarer å være medmennesker, skape gode relasjoner eller bidra til samfunnet. Er du ikke enig?» Også tenker du at du er enig ikke sant? Men er dette egentlig et reelt problem eller er det et Facebookinnlegg delt for å få oppmerksomhet?
For etter å ha lest dette innlegget satt jeg igjen og tenkte at jeg selv gjør akkurat denne feilen. At jeg som mamma skryter av hvor flink treåringen min har blitt til å snakke eller blir stolt over å se hvor reflektert tiåringen min kan skrive. Heldigvis kom jeg etter en stund på at jeg også er sykt flink til å skryte når de gjør bra ting for andre. Eller komme med positive bemerkninger når de viser seg som gode medmennesker. Og når jeg tenker videre er jo også samtlige jeg kjenner flinke til akkurat det samme. Enda noen som klager på noe jeg ikke skjønner vitsen med å klage på.
Jeg har fortsatt til gode å lese ett eneste innlegg der noen drar frem noe positivt når det kommer til barn og oppdragelse i dag. Og det er egentlig litt trist. For som sagt føler jeg virkelig at man som foreldre i dagens samfunn går ut av sitt gode skinn for å gjøre alt «riktig».
Så her kommer en liten go go fra meg (som en liten up your ass til mammapolitiet):
Til deg som tørker tårer og snørr, vasker tonnevis med klær, koser og klemmer, leker, danser, lytter, bare er der – du gjør en helt sykt bra jobb! Det som føles riktig for deg er det som er riktig for barna dine. For det er DU som skal være et forbilde slik at barna blir slike voksne som DU ønsker at det skal bli. Det finnes ingen fasit. Jeg er ganske sikker på at barna vil nyte bedre av å huske en barndom laget av deg, en en som er fremprovosert av samfunnet. Gi dem den isen, ta de kampene du ønsker og drit i hva alle andre tenker. For du? Du er mer en bra nok!
-M
