Archives for August 2019

God kveld i stua søtinger. Herlighet den Fredagen her kom som kjerringa på julekvelden. DET KAN MAN VEL I ALLE FALL IKKE SI? Hahaha! Uff jeg lover å slutte med alle de ordtakene straks, jeg har virkelig ingen anelse på hva jeg driver med.

Nå er tacoen godt plantet i magen, rumpa godt plantet i sofaen og kroppen har hvilepuls. D.E.I.L.I.G!

Den siste tiden har jeg hatt totalt oppheng i litt for mange ting. Jeg er egentlig typen til det, til å få oppheng altså. Jeg finner meg gjerne et pålegg og holder meg til det i flere uker i slengen, sørger hardt når seriene jeg ser på er over og er kanskje i overkant redd for forandringer. Så siden det nå er Fredag og tampen av uka tenkte jeg at jeg kunne dele med dere noen greier jeg er helt avhengig av akkurat nå:

 

1. The Handmaid`s tale

Oh lord for en serie! (Bokstavelig talt). Jeg er helt hekta. Drar til meg hvert eneste lille sekund som om jeg lever i deres verden. Det er noe helt sykt med den serien. Noe som er helt annerledes en alt annet. Også klarer jeg liksom å se for meg at det kunne skjedd. Om du ikke har sett den enda anbefaler jeg den på det sterkeste. Den er syk syk syk!

2. Lemon Nice fra Espresso house! 

Hoy, den er så god! Det eneste minuset er at man må tisse hele tiden.

3. Finn.no

Jada, jada. Jeg vet at jeg snakker i overkant mye om husgreier om dagen. Men det er jo fordi jeg tenker på det heeele tiden. Jeg har fått oppheng i Finn.no og sjekker om det har kommet nye hus ca 42 ganger om dagen.

4. Pampas

Jeg har lenge hatt en fasinasjon for planter, men nå dere, nå har jeg gått over til pampas. Jeg har lyst å kjøpe alle Pampaser jeg ser overalt hele tiden. Men, jeg klarer faktisk å begrense meg. Dessuten lukter de egentlig ikke noe serlig godt, haha!

5. Hjemmelaget iskaffe! 

Jeg drikker alt for mye iskaffe. Men, det er verdt det! Noen isbiter, litt smaksirup, melk og en liten skvett kaffe – himmel på jord!

 

Nå trenger jeg forresten et tips om serier å se når jeg er ferdig med Handmaids, det kan jo nesten bli helt krise!

 

God helg søtinger.

 

Klem M

Jeg trenger virkelig tips til flere YouTube videoer fra dere søte lesere! Rop gjerne ut i kommentarfeltet om dere har noen fine ideer. En så lenge legger jeg ved en liten TB til spis det eller ta det på deg (kom ikke på noen bedre oversettelse av eat it or wear it haha). Enjoy!

 

Megaklem fra M

 

 

 

Endelig er har det kommer litt fortgang i prosjektene våre her hjemme. Listen er lang over ting vi ønsker å gjøre før vi får en verdivurdering på huset. Jeg tror jeg har nevnt før at jeg er i tankeboksen på muligens å flytte. Samtidig som det er mange grunner for at jeg ønsker å selge huset, er det også en del ting som veier mot. Men, aller først må vi uansett komme oss gjennom listen vi har laget og det ser jo ut til å ta sin tid.

I dag startet prosjekt oppussing av grunnmur. Det prosjektet varte i hele 20 minutter før været bestemte seg for at det var nok. Vi kan kanskje ikke krysse det av på lista, men vi er i det minste i gang. Også skal vi “bare” lage vaskerom, male opp igjen en hel del og rydde kjelleren. Sees i 2024 liksom!

Vi (eller jeg i allefall) er altså på tanken om å flytte. Ikke langt. Aller helst bare litt rundt i nabolaget haha! Jeg har alltid hatt en stor drøm om å kjøpe hus og den drømmen er jeg ikke klar for å gi fra meg. Nå bor jeg i huset Kent eide når vi ble sammen. Det har alt for stor hage for mine ikke så grønne fingre og mangler utsikt. Det er egentlig de eneste tingene jeg virkelig syns er vanskelig med huset. Foruten om at det ikke føles som huset mitt. Og det er det jeg leter etter.

Samtidig er det en skummel tanke. Jeg har bodd i dette huset siden jeg flyttet til Drammen. I veggene her finnes det spenning, hjemlengsel, barseltid og savn. I dette huset har jeg danset, ledd og grått. Det var herfra Leah gikk til sin aller første skoledag, her jeg og Kent startet livet som samboere og her Tius levde sine første dager.

Skal vi faktisk flytte nå?! Klarer jeg å løsrive meg for å følge drømmen min? Eller klarer jeg det ikke?

Å hjelp dette er skikkelig skummelt.

 

Klem M

Hei i kvelden søte mennesker. Herlighet så seine kvelder det blir noen ganger. Jeg har ennå ikke ryddet opp igjen på kjøkkenet etter middagen og er egentlig bare raskt innom bloggen.

Nå skal det sies at alt handler om prioritering. Og siden jeg endelig er frisk nok fra influensaen til å begynne så smått å trene igjen så prioriterte jeg heller det. Kjøkkenet får jeg ta etterpå. Jeg har uansett blitt en skikkelig nattravn (muligens i overkant hekta på The Handmaid`s tale) så da har jeg ingen unskyldning for ikke å rekke en liten kjøkken shinings.

Appropos kjøkken, dagens blogginnlegg skal faktisk handle om mat. Jeg gremmes litt når jeg legger ved bildene her og ser klart hvorfor jeg aldri kunne blitt noen matblogger. Men det ser værre ut i magan uansett som man sier (eller sier man egentlig det?).

Du tenker kanskje også at jeg har tatt noe i når jeg skrev overskriften. For det ser nok aldeles ikke ut som en helt ny måte å spise middag på? Men, for oss er det faktisk det. Og det har virkelig gjort hverdagen vår lettere på flere måter. Nå får alle i seg massevis av sunn og næringsrik mat, barna får det de liker og jeg bruker mye mindre tid på både matlaging og planlegging. For godt til å være sant? Nei, ikke i det hele tatt.

Alt startet i det sekundet jeg innså at middag ikke nødvendigvis trenger å være en matrett. Jeg har vært så opphengt i hva man kan lage som alle liker, tar lite tid og er sunt. Lasagne? Fiskesuppe? Wok? Nei Tius liker ikke squash, Leah vegrer seg mot tomater, jeg er ikke så glad i mais og shitt pomfritt så vanskelig det skulle være (pomfritt ja, det liker jo alle, men nei).

Som sagt gikk det opp for meg at det ikke trengte å være en matrett. Bare alle fikk noe på fatet som de likte. Så nå lager vi lite av det meste og masse av alt. Rett og slett noen reale matfat. Noen dager er de fulle av fiskepinner, fullkornspasta, mais, gulrøtter, brokkoli. Andre dager ris, bær, frukt, kylling. Alt mulig som er godt. Aldri har barna spist så mye grønnsaker som nå.

Jeg er herved frelst. Vi har knekt koden!

 

Og nå deler jeg den med dere, hihi!

 

Klem M

Noen mennesker er de fødte enere. Andre er alltid en god nummer to. JEG er en god nummer to.

Hele mitt liv har jeg vært fascinert over de som får til ting. Ting ikke alle klarer. Som å bli verdensmester, bygge opp en suksessfull bedrift, bestige de høyeste topper eller finne opp nye ting. Sånne mennesker som bare finner sitt kall i livet, gir full pupp og mestrer. Ikke bare har jeg vært fascinert, jeg har også ønsket å bli sånn. En person som har fått til noe, løst en verdenskrise, gjort seg bemerket.

Men så, kom voksenlivet og slo meg rett i bakken. Sakte men sikkert innså jeg at jeg aldri kommer til å bli verken verdensmester eller hjernekirurg. At jeg er god til mye men ikke skikkelig flink i noe. Jeg er en ordenlig, real, god nummer to.

Lenge brukte jeg mye energi på å få panikk over at det ikke ble som jeg hadde tenkt. Jeg ble trist av meg selv, sint på meg selv og oppgitt over alt jeg ikke fikk til. Sakte men sikkert begynte jeg å tvile på alt jeg gjorde. Når jeg ikke var ordentlig god i noe, var jeg egentlig bra nok i det hele tatt?

Var jeg en god nok mor? En god nok kjæreste? Ville noen se på meg som en verdifull ansatt og hadde jeg rett til å ta plass noe sted? Var jeg i det hele tatt snill, tenkte jeg rene nok tanker og kom jeg noen gang til å oppnå noe jeg kunne være stolt over?

Plutselig, midt opp i alt kaoset her hjemme (et herlig kaos av mye latter og kjærlighet) innså jeg at jeg virkelig ikke er den fødte ener. At jeg verken har albuer, egoisme eller tolmodighet nok til å bli best. Dessuten ville det jo ikke vært noen ener om det ikke hadde vært for oss gode nummer toere. Jeg er kanskje ikke skikkelig flink til noe, men jeg gjør mitt beste i absolutt alt jeg gjør. Og det er bra nok for både meg, barna mine, kjæresten min og alle andre.

Så high five til alle toere der ute! Sammen kan vi jommen meg mye!

Klem M

 

Du veit sånne dager der alt bare klaffer? Når du liksom bare føler situasjonen, er på rett sted til helt riktig tid og ingen ting annet surrer i hodet en det du gjør akkurat der og da. I går var en sånn dag.

Etter en skikkelig monsterrunde med influensa har jeg egentlig sett litt mørkt på å skulle være sosial denne helgen, selv om jeg egentlig har gledet meg til den lenge. Kent skulle endelig spille her hjemme i Drammen. Det er jo ganske stas i seg selv, men litt ekstra stas siden jeg ikke har hatt mulighet til å bli med på en eneste konsert i hele sommer.

Det har med andre ord vært en greit heftig oppkjøring til denne helga, men i går før jeg skulle dra av gårde løsnet liksom alt. Jeg følte på meg at kvelden kom til å bli skikkelig fin, og det ble den!!

Drammen bydde på fantastisk sommervær sånn helt på tampen av sommeren. Jeg har blitt så glad i denne byen. Jeg vil aller helst rusle småbrisen med bare ben, i sommernatt, over broa på Union hver eneste sommer resten av mitt liv. Aller helst sammen med like fine jenter som denne gjengen.

Men, la oss for all del snakke litt om hvor dårlig mine 152 cm går over ens med festivallivet. Det er ikke ofte jeg skulle ønske at jeg var 15-20 cm høyere, men akkurat i går (eller egentlig alle festivaler generelt) hadde jeg tatt de med glede.

152 cm med festivallykke vil si:

1. Minimum 20 jenter med hestehale får håret i drinken din.
2. Alle vil hjelpe deg med å se ved å løfte deg uten å spørre først.
3. Alle tråkker på en.
4. Man setter seg fast mellom mennesker uten at de vet at du er der.
5. Du ser ikke en dritt om du ikke står helt foran.
6. Man er urovekkende mye nærmere bakendene til andre mennesker en folk flest. Dårlig opplegg når folk har sure ølmager.

Heldigvis har jeg blitt ganske rutta på festivallivet. Så jeg presser meg heeelt frem til første rad (hvor jeg passer ekstra godt på å fremstås som en psykofan) og premien der fremme er dette:

Han her! Som jeg aldri slutter å bli imponert over. For en mann, for en konsert! Herremin så stolt jeg blir!

Håper dere har en fin helg.

 

Klem M

Plutselig var sommerferien over og borte er alle unnskyldninger for det aller meste. Ingen grunn til å drikke vin på en Mandag, sove litt ekstra lenge når en ikke burde eller å neglekte den stakkars bloggen min så til de grader. Så da er jeg her igjen da. Litt brunere (ikke mye), litt mer full (av minner) og litt eldre. Faktisk har jeg rukket å bli hele 30 år siden sist. Rare de 30 årene der, for jeg sier til alle at jeg har blitt det også sier jeg etterpå at jeg egentlig ikke har lyst til å si det. Hva skjer med det?

Jeg kunne sikkert sagt at jeg ikke føler meg noe annerledes, men akkurat nå gjør jeg faktisk det. Jeg føler meg som en innskrumpet liten sviske. Om det faktisk er trettiåra som gjør det, eller om det bare er influensaen er ikke godt å si. For de siste fire dagene har jeg ligget som et slakt på sofaen i min egen feberrus, samtidig som huset mitt har raknet i alle ender. Det skjer HVER gang. HVER ENESTE GANG. Barnehagestart også boom så er jeg syk.

Desverre er det ikke stort annet å gjøre en å ri den av. Problemstillingen med det er at jeg har prøvd å ri en gang på Høvringen. Alle som var der husker sikkert hvordan det gikk. Jeg er tydelig ikke så god på å ri verken hest eller influensa. Så da tar det sin tid da. Og nå er jeg lei. Nå er jeg heldigvis ikke sengeliggende lenger.

Men, jeg skjønner jo at jeg ikke er helt frisk. For det første drikker jeg værken kaffe eller rødvin (da er det virkelig krise). Og for det andre så Leah Dove Cameron på Tv i dag tidlig og sa “åh mamma du ligner sånn på henne” så snur hun seg og ser sviska (altså meg) før hun legger til “altså, når du ikke er syk da”.

Så til alle dere barnehagestart mennesker der ute. Jeg føler dere. Jeg føler dere SKIKKELIG!

 

Megaklem fra M