Archives for 2020

 

Endelig kom det fine vinterværet og fjellskoene på. Det er en greie det der, at det alltid er dårlig vær der jeg er. Vi kødder med det alle sammen. At jeg har en forbannelse over meg. Det slår liksom aldri feil. Det toppet seg vel egentlig den gangen jeg reiste til Gran Canaria for å hente hjem L etter at hun hadde vært hos mormor noen uker. 5 dager med 12 grader og regn, på Gran Canaria liksom. Det er ikke lov!

Anyhow, nå har det vært ganske guffent vær siden vi kom. Men i dag kom altså godværet og vestlandet bydde på et skikkelig postkort av en opplevelse.

Vi gikk Skåratinden 999 MOH i nydelig vintervær, litt småguffen snø og vind. Men når vi kom på toppen ble det helt stille og utsikten er jo SÅ rå. Måtte krangle litt med gutteklubben for å få tatt noen bilder, men disse skal rett inn i arkivet med fine turminner.

 

 

Alltid like imponert over østlendingen min som trosser vestlandsvær og guffent terreng HVER gang. Jeg er alltid like usikker på om han egentlig har lyst til å bli med, eller om han bare gjør det for ikke å pingle ut. Men, så er han alltid like blid når vi kommer ned igjen (når vi kommer ned altså) og da tenker jeg at han har hatt det fint.

I morgen venter stadt og Mosekleivhornet. Så får vi inn litt fjelluft når vi først har kommet oss bort fra bylivet en liten tur.

Håper dere har en fin dag!

Klem M

 

Det slår liksom aldri feil i romjulen. Ingen vet hvilken dag det er, vi spiser 72 måltider om dagen og søvnrutinene er helt ute. Men, for noen digge dager vi har hatt på vestlandet. Jeg er så glad vi reiste. Tror faktisk ikke jeg har skjønt hvor underernært jeg har vært på familiesosialisering før jeg faktisk fikk en smakebit på det.

2020 har regelrett vært et drittår og nå føles det veldig godt å avslutte det med noen fine minner.

Dagene raser avgårde og det er ikke mange igjen. De siste skal nytes med enda mer god mat, noen turer i fjellet og late dager før Januar som kommer til å bli et kaos uten like.

Vi kjøpte “ryktet går after dark” brettspill til brødrene mine til jul. Det anbefales virkelig som enkel underholdning for familien når barna har lagt seg. Sjukt gøy faktisk.

Nå må jeg løpe å spise, haha!

Klem M

God kveld i stua! Først av alt tusen takk for alle fine tilbakemeldinger etter i går. Det er så fort gjort å fokusere på de som er negative og glemme helt at det ikke gjelder alle. Nå har vi fått svar på test alle sammen og med klarering setter vi nesa vestover i morgen. Jeg gleder meg SÅNN til å se familien min igjen.

Tenk at det bare er fire dager igjen til julaften da dere, det føles IKKE slik ut. Hele dette året har egentlig gått utrolig fort, rart siden vi aldri har gjort så lite utenfor husets fire vegger som nå.

Jeg har jo ikke rukket å bli skikkelig utålmodig på husbyggingen en gang, jeg som alltid blir helt sprø av å vente. Altså, vi har jo alle følt på at ting har tatt tid men jeg har bare ikke fått den totale krisefølelsen på en måte. Vi er på tomta hele tiden nå. Det er så koselig å gå rundt der og planlegge. Snakke om hvordan vi skal ha det utendørs. Prøve å forstå hvor de forskjellige delene av huset blir.

Nå venter det en avslappende ferie i vest før det tar helt av. Før jobb blir bananas og husprosjektet ordentlig setter i gang.

Allerede i starten av Januar er det planlagt at grunnplaten skal støpes. Det blir skikkelig gøy å se ordentlig hvor huset vårt blir. Hvor stort det blir og hvordan det står i forhold til omgivelsene. Men først…ferie <3

 

Klem M

 

Det føles litt rart å måtte skrive dette innlegget, likevel føler jeg at jeg må gjøre det etter å ha lest veldig mange kommentarer rundt temaet de siste dagene. I skrivende stund pakker vi baggene våre og er klare til å sette nesen mot vestlandet. Mitt vestlandet, som jeg gleder meg så uendelig mye til å se igjen.

Men, for første gang noen sinne føler jeg litt på at vestlandet kanskje ikke er så glad for at jeg kommer. Ikke fordi jeg selv har følt det på kroppen, men fordi jeg har fått med meg at veldig mange har sterke meninger rundt temaet.

Jeg skjønner jo godt, at viruset er skremmende. At man på små steder der smitten har vært lav er veldig redd for at den ikke skal være det lenger. Men, man må også være rund nok i kantene til ikke å tenke det absolutt værste om andres valg HELE TIDEN.

Med så mange skambelagte handlinger er det veldig kjedelig å føle på hjemreiseskam og ikke minst føle at jeg behøver å forklare meg så folk ikke skal bli irritert eller sinte.

For er det en ting man kan og er fryktelig rutinert på etter å ha bodd et sted med høy smitte over lang tid så er det smittevern. Vi vasker hender, spriter, bytter munnbind, holder avstand og alt dette er så innprentet at det går på automatikk.

Ja vi reiser kanskje til vestlandet, men vi har også ofret for å kunne gjøre det. Vi har ikke vært sammen med andre mennesker på over 5 uker, sett bort fra skole og jobb der alt er i kohort. Vi har vasket, spritet og handlet minst mulig. Vi har tatt alle forhåndsregler vi overhode kan ta og nå har vi alle testet oss før vi drar. Jeg har allerede fått svar på at jeg IKKE har korona så nå gjenstår bare de andre før vi kan reise.

Og når vi først kommer til vestlandet skal vi ikke renne ned butikkene, eller gå i 20 juleselskaper eller spytte andre i ansiktet. Vi skal møte familien min som jeg nesten ikke har sett det siste året.

Så da håper jeg at bilder fra skog og mark i vest ikke skaper irritasjon hos noen, men heller glede over en familie som endelig kan være sammen. Forsiktig og bevisst på alt som kan gå galt!

 

Klem M

Jeg har lenge vurdert om jeg skulle tørke støv av bloggen igjen. Men, så har jeg liksom aldri helt funnet ut hvordan. Ikke før nå.

For i dag fikk vi endelig svar på byggesøknaden vår. Endelig kom godkjenningen. Endelig kan vi starte på drømmehuset.

Om ikke det er grunn nok til å oppheve bloggtørken så vet ikke jeg.

Er det en ting jeg har lovet meg selv helt fra vi bestemte oss for å bygge hus så er det å dokumentere så mye som mulig. Så om ikke bloggen er oppe og går som før så vil jeg dra den i gang igjen i ny forpakning. En blogg med litt av alt mulig, men mest av alt en slags byggedagbok vi kan snuse tilbake i når denne prosessen bare har blitt til et fjernt minne.

Når vi kjøpte tomten i November i fjor var jeg en veldig blåøyd optimist. Jeg var beinhard på at jeg var helt sikker på at vi kunne komme oss i hus før jul “neste år”. Nå er det før jul neste år og vi har så vidt satt ei litta spade i jorden.

Det har vært en tolmådighetssprøve uten like. Men NÅ skjer det altså. Nå starter prosjektet. Som nok kommer til å både bli altoppslukende, spennende, slitsomt og verdt det.

Allerede om et par dager begynner graving og sprenging.

SINNSYKT SPENNENDE!

Jeg gleder meg skikkelig til å ta dere med på denne reisen. Akkurat nå er jeg egentlig litt tom for ord. Men det kommer, det lover jeg!

Klem M

 

Hei og god Søndag fine mennesker. Jeg tror jeg har skrevet dette typ 70 ganger tidligere, men jeg elsker virkelig Søndager. Som regel den eneste dagen i uka helt uten planer. Sove lenge, rusle en tur når det passer – ingen rutiner, kun ting man kan ta på sparket. SÅ fint.

Det føles litt som om vi er i et vakuum nå når vi bor i leiehuset. I hovedsak går vi jo egentlig bare å venter på at prosjekt hus skal sette i gang. Man starter ikke akkurat på noen store prosjekter her som vi bare skal bo litt. Føles helt snodig å ikke ha noe som skal males, eller byttes ut, eller pusses opp, eller flyttes på på “Todo-listen”. Jeg vet ikke, men jeg tror jeg holder på å bli fryktelig rastløs.

Jeg kommer nok til å angre på at jeg skriver det her, men jeg gleder meg til å bygge, male, trekke, sparkle, planlegge, plante og mye, mye mer. Håper vi snart får fortgang i sakene.

Vi har forresten også laget hjemmelaget Frappuccino i dag. Spurte på Instagram om noen ville ha oppskrift, ingen sa ja – haha! Men, her får dere den likevel. Den er nemlig så sinnsykt god! Håper dere liker`n!

 

 

Frappuccino med karamell!

(2 glass)

♥ Ca. 15 isbiter

♥ 1 liten kopp kaffe

♥ 3 kuler vaniljeiskrem

♥ Et stort glass melk (ca. 3.5 dl)

♥ Karamellsaus etter ønske

♥ Krem

 

Sett gjerne en kopp kaffe til kjøling i kjøleskapet en stund før du skal bruke den. Kald kaffe gjør at konsistensen blir litt mer kremet. Ha isbitene, kaffeen, vaniljeisen og melken i en blender. Husk å benytte en som kan knuse is. Tilsett smak etter ønske. Jeg liker å bruke litt karamell sirup fra Nicolas Vahe – sammen med en SS vanlig karamellsaus til iskrem. Altså disse:

Kjør alt godt i blenderen til det har fått en kremet konsistens. Hell litt karamellsaus rundt i glassene før du heller i frappuccinoen. Topp med en god topp pisket krem. YUMMI!

Jeg lover, du kommer ikke til å angre.

Håper Søndagen er fin!!

Stor klem fra M

 

 

I dag høljer det ned ute og med ett føles det som om høsten skikkelig er i anmarsj. Jeg er IKKE klar! Altså egentlig er jeg veldig glad i høsten, men den sommeren her har vært så fin med mange fine turer både i fjellet, skogen og i nabolaget. Jeg har virkelig funnet tilbake til løpegleden. Eller rettere sagt tillater kroppen min meg endelig å omfanvne den.

Som mange av dere vet sliter jeg periodevis veldig med vekten og kan da ikke ta meg friheten å løpe for mye. Det resulterer bare i at jeg går enda mer ned i vekt, mister energi og sliter med å fungere i hverdagen. Heldigvis er jeg som sagt inne i en veldig god periode og har egentlig vært det ganske lenge. Det gir rom for alle de fine turene og det finnes virkelig ikke noe bedre for et tungt hode en å komme seg ut i bevegelse.

Det eneste som noen ganger setter en stopper for alt er at jeg fortsatt sliter litt med ettervirkningene etter kyssesyken for noen år tilbake. Det gjør at jeg noen dager må ned i kjelleren en tur, men hey – så lenge det bare er innimellom er det ikke noe stress.

Det jeg egentlig skal frem til er at jeg tenker mye på hvor mye glede jeg finner i treningen og hvordan jeg fant frem til den. Treningsgleden. For den har ikke alltid vært tilstede. Før jeg fikk L og en stund etterpå var trening noe av det værste jeg visste. Jeg ordentlig hatet det.

Det var først når jeg innså at det ikke var treningen jeg hatet, men følelsen av å bli sliten at det løsnet helt. Jeg var alltid så redd for å pushe meg selv, hatet når pulsen ble høy, kunne ikke fordra melkesyre og ville gråte bare av tanken på å løpe. Med andre ord helt feil fokus. Etter at jeg hadde klart å tvinge meg selv til å bevege kroppen noen ganger gikk det opp for meg at det ikke er følelsen der og da som gjelder. Det er den etterpå.

For det er ikke digg med blodsmak i munnen, shaky legs, nummen hud eller sting – men herrejemini så digg det er å ta seg en god dusj og slenge seg i sofaen etterpå. Jeg lever for den følelsen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg tror jeg prøver å si at kan jeg – kan du. At man kanskje må prøve litt før man bestemmer seg for at man ikke liker å trene. At jeg vet at dørstokkmila føles uendelig lang noen ganger, men at fokuset på følelsen etterpå gjør den litt kortere.

Og helt til slutt er det sykt viktig med balanse – straks godt nede i Tacoen <3

Fin Fredag!

Klem M!

//Inneholder reklame

 

Først av alt. Tusen, tusen takk for all responsen på gårsdagens innlegg. Jeg som så lenge har holdt alle kort tett til brystet fordi jeg har brent meg så fælt tidligere. Også ender det opp med bare masse fine meldinger og kommentarer som varmer langt inn i rota. Virkelig tusen takk.

Jeg har som jeg skrev i går lagt lokk på meg selv. Valgt å ikke skrive slik jeg ønsker, prøvd å please andre i stedet for å lytte til hva jeg selv egentlig vil. I frykt for å bli misforstått, få hat eller bli såret av ord. Men, jeg vil ikke det lenger. Jeg vil bare være meg, gjøre som jeg vil og legge bort alt som heter press. Veldig deilig.

Jeg prøver virkelig å endre spor om dagen, finne gleder i litt nye ting og flytte fokuset litt. SÅ nå vil jeg virkelig prøve å bruke hodet mitt på en drøm jeg har hatt siden jeg var liten. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive en bok. En roman – en fortelling. Dessverre føler jeg at jeg var bedre rustet til dette for noen år siden en jeg er nå. Jeg har mye mindre skrivetrening og den tiden jeg hadde mulighet til å dykke ned i alskens bøker er for lengst forbi. Men, man må jo bare starte et sted. Og akkurat nå er det første jeg vil gjøre å finne tilbake til lesegleden.

I går kjøpte jeg en bok. En bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som jeg ikke har tatt meg tid til. Den skal få være med meg når jeg koser meg med kaffekoppen, på toget eller generelt de ekstra minuttene jeg har til rådighet. Og når jeg åpnet første side forsto jeg med en gang at lesegleden aldri forsvant, den ble bare nedprioritert. Det blir kanskje aldri noen bok, men om det mot formodning skulle bli det må man jo starte et sted.

Så i samme slengen kan jeg jo gi dere et aldri så lite boktips. Jeg elsker “De syv søstre” serien til Lucinda Riley. Lettleste, fine historier med mennesker man blir veldig glad i underveis!

Solbrillene mine er forresten fra junkyard – merket Quay! De er så sjukt gode så jeg tenkte det kunne være hyggelig å tipse om de.

Om du vil sjekke de ut finner du de HER!

Jeg har som regel også alltid rabattkode hos Junkyard – veldig happy for det!

MALING20 gir 20% avslag på alle ordinære varer (kjøp over 500,-)

 

Håper dere har en super dag!

 

Klem M

 

“Oi, er det datteren din? Du kan ikke ha vært gammel når du fikk henne!”

Det er ganske rart i grunnen, at den livshendelsen som fikk meg til å blogge i første omgang er det jeg skriver om aller minst. Jeg var 18 år når jeg ble mamma for første gang. Der og da føltes det ut som verdens mest naturlige ting, men bak meg hadde bygda jeg bodde i mye å si. Det ble snakket utrolig mye stygt bak ryggen min. I hovedsak ble det satt spørsmålstegn ved min evne som mamma. Jeg skjønte ikke hvorfor, men jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe. Få fakta på bordet, vise at fordommene ikke stemte overens med realiteten.

Så da blogget jeg da, for meg selv og bygdedyret. Skrev om hverdagen vår, prøvde å rope så høyt at bygdedyret stilnet. Om det hjalp vet jeg ikke, men jeg hørte i det minste ikke noe mer. Og sannheten bak alle ryktene var jo at det gikk veldig bra.

Jeg ble mamma som 18 åring. Der og da føltes det som verdens mest naturlige ting. Nå ser jeg at det på ingen måte var det. At det  kunne gått like dårlig som det gikk bra. At å bli ung mamma lett kan utvikle seg til en slags risikosport. Der livet humper av gårde og man best bare kan prøve å følge med. Det er så rart å møte 18 år gamle jenter nå og skulle forestille seg at jeg ble mamma når jeg var så gammel. Det er faktisk ganske sykt.

Jeg var ikke ferdig utdannet, hadde ikke jobb, ikke noe fast sted å bo og livet var en fest. Ingenting lå til rette for at det skulle gå bra, ingenting annet en at jeg hadde bestemt meg for det.

“Oi, er det datteren din? Du kan ikke ha vært gammel når du fikk henne!”

Uendelig mange samtaler har startet slik de siste 12 årene. Og det skjønner jeg godt. For jeg VAR veldig ung når jeg fikk henne. Videre får jeg alltid spørsmål om jeg angrer. Og det spørsmålet skjønner jeg også fryktelig godt. For det er så mange ting jeg har måttet ofre. Reiser, studielivet, festing, venner, frihet, spontanitet. Men jeg angrer ikke. Om de hadde spurt om hva jeg anbefaler ville svaret ha blitt annerledes.

For anbefalingen min er på alle måter å leve, være ung, slippe ansvar, rase fra seg, være tilstede i nuet. Voksenlivet kommer fort nok. Det er ikke noe å stresse med.

Men hadde jeg kunne startet helt på nytt, ville jeg gjort akkurat det samme en gang til. For jeg har kanskje ofret og drevet med risikosport – men så fikk jeg også min aller beste venn i gave.

Vi har kanskje ikke levd A4 eller fulgt alle bøker. Men vi har ledd, koset, kranglet, reist, prøvet, feilet og vokst sammen til å ha et utrolig nært og fint forhold. Og det setter jeg så utrolig stor pris på.

 

Klem M