
For to uker siden våknet vi som på bildet over. Vi hadde hatt en skikkelig fin hyttetur og alt føltes så fint. Lite visste vi hva som var i vente og selv om det på alle mulige måter kunne vært mye værre har de to siste ukene vært fryktelig tunge. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kan huske sist jeg var så sliten.
Aldri har jobb vært så hektisk, samtidig som jeg har vært så sinnsykt influensasyk og begge barna (som har vært helt overbærende tolmodige) har hatt sine behov. Og enda mer en at de har hatt sine behov har jeg slitt med dårlig samvittighet for bare akkurat på nippet kunne innfri dem.
I hodet surrer det tusen tanker. Jeg er så lei meg for alle som er redde for livet sitt, alle som har mistet jobben, alle som sitter aleine. Jeg er lei meg for alle som har det tøft både økonomisk, fysisk og psykisk. Og mest av alt tenker jeg dagen lang på alle barn som ikke har det noe godt hjemme. De som har hatt skole og barnehage som et fristed. De som nå må bruke hele dagene sine på det stedet de er aller minst trygge.
Jeg vet for oss alle at det kommer bedre dager. At det kommer en ny Mandag, en ny vår, et nytt år. Og når den tiden kommer vil disse dagene bli en del av historiebøkene. Notert ned som Norges største dugnad.
Og helt til slutt føler jeg meg så heldig som bare er sliten. Jeg er ikke syk, ikke ulykkelig, ikke ensom. Jeg er bare sliten.
Ta vare på hverandre ❤️
-M