Archives for August 2020

 

Hei og god Søndag fine mennesker. Jeg tror jeg har skrevet dette typ 70 ganger tidligere, men jeg elsker virkelig Søndager. Som regel den eneste dagen i uka helt uten planer. Sove lenge, rusle en tur når det passer – ingen rutiner, kun ting man kan ta på sparket. SÅ fint.

Det føles litt som om vi er i et vakuum nå når vi bor i leiehuset. I hovedsak går vi jo egentlig bare å venter på at prosjekt hus skal sette i gang. Man starter ikke akkurat på noen store prosjekter her som vi bare skal bo litt. Føles helt snodig å ikke ha noe som skal males, eller byttes ut, eller pusses opp, eller flyttes på på “Todo-listen”. Jeg vet ikke, men jeg tror jeg holder på å bli fryktelig rastløs.

Jeg kommer nok til å angre på at jeg skriver det her, men jeg gleder meg til å bygge, male, trekke, sparkle, planlegge, plante og mye, mye mer. Håper vi snart får fortgang i sakene.

Vi har forresten også laget hjemmelaget Frappuccino i dag. Spurte på Instagram om noen ville ha oppskrift, ingen sa ja – haha! Men, her får dere den likevel. Den er nemlig så sinnsykt god! Håper dere liker`n!

 

 

Frappuccino med karamell!

(2 glass)

♥ Ca. 15 isbiter

♥ 1 liten kopp kaffe

♥ 3 kuler vaniljeiskrem

♥ Et stort glass melk (ca. 3.5 dl)

♥ Karamellsaus etter ønske

♥ Krem

 

Sett gjerne en kopp kaffe til kjøling i kjøleskapet en stund før du skal bruke den. Kald kaffe gjør at konsistensen blir litt mer kremet. Ha isbitene, kaffeen, vaniljeisen og melken i en blender. Husk å benytte en som kan knuse is. Tilsett smak etter ønske. Jeg liker å bruke litt karamell sirup fra Nicolas Vahe – sammen med en SS vanlig karamellsaus til iskrem. Altså disse:

Kjør alt godt i blenderen til det har fått en kremet konsistens. Hell litt karamellsaus rundt i glassene før du heller i frappuccinoen. Topp med en god topp pisket krem. YUMMI!

Jeg lover, du kommer ikke til å angre.

Håper Søndagen er fin!!

Stor klem fra M

 

 

I dag høljer det ned ute og med ett føles det som om høsten skikkelig er i anmarsj. Jeg er IKKE klar! Altså egentlig er jeg veldig glad i høsten, men den sommeren her har vært så fin med mange fine turer både i fjellet, skogen og i nabolaget. Jeg har virkelig funnet tilbake til løpegleden. Eller rettere sagt tillater kroppen min meg endelig å omfanvne den.

Som mange av dere vet sliter jeg periodevis veldig med vekten og kan da ikke ta meg friheten å løpe for mye. Det resulterer bare i at jeg går enda mer ned i vekt, mister energi og sliter med å fungere i hverdagen. Heldigvis er jeg som sagt inne i en veldig god periode og har egentlig vært det ganske lenge. Det gir rom for alle de fine turene og det finnes virkelig ikke noe bedre for et tungt hode en å komme seg ut i bevegelse.

Det eneste som noen ganger setter en stopper for alt er at jeg fortsatt sliter litt med ettervirkningene etter kyssesyken for noen år tilbake. Det gjør at jeg noen dager må ned i kjelleren en tur, men hey – så lenge det bare er innimellom er det ikke noe stress.

Det jeg egentlig skal frem til er at jeg tenker mye på hvor mye glede jeg finner i treningen og hvordan jeg fant frem til den. Treningsgleden. For den har ikke alltid vært tilstede. Før jeg fikk L og en stund etterpå var trening noe av det værste jeg visste. Jeg ordentlig hatet det.

Det var først når jeg innså at det ikke var treningen jeg hatet, men følelsen av å bli sliten at det løsnet helt. Jeg var alltid så redd for å pushe meg selv, hatet når pulsen ble høy, kunne ikke fordra melkesyre og ville gråte bare av tanken på å løpe. Med andre ord helt feil fokus. Etter at jeg hadde klart å tvinge meg selv til å bevege kroppen noen ganger gikk det opp for meg at det ikke er følelsen der og da som gjelder. Det er den etterpå.

For det er ikke digg med blodsmak i munnen, shaky legs, nummen hud eller sting – men herrejemini så digg det er å ta seg en god dusj og slenge seg i sofaen etterpå. Jeg lever for den følelsen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg tror jeg prøver å si at kan jeg – kan du. At man kanskje må prøve litt før man bestemmer seg for at man ikke liker å trene. At jeg vet at dørstokkmila føles uendelig lang noen ganger, men at fokuset på følelsen etterpå gjør den litt kortere.

Og helt til slutt er det sykt viktig med balanse – straks godt nede i Tacoen <3

Fin Fredag!

Klem M!

//Inneholder reklame

 

Først av alt. Tusen, tusen takk for all responsen på gårsdagens innlegg. Jeg som så lenge har holdt alle kort tett til brystet fordi jeg har brent meg så fælt tidligere. Også ender det opp med bare masse fine meldinger og kommentarer som varmer langt inn i rota. Virkelig tusen takk.

Jeg har som jeg skrev i går lagt lokk på meg selv. Valgt å ikke skrive slik jeg ønsker, prøvd å please andre i stedet for å lytte til hva jeg selv egentlig vil. I frykt for å bli misforstått, få hat eller bli såret av ord. Men, jeg vil ikke det lenger. Jeg vil bare være meg, gjøre som jeg vil og legge bort alt som heter press. Veldig deilig.

Jeg prøver virkelig å endre spor om dagen, finne gleder i litt nye ting og flytte fokuset litt. SÅ nå vil jeg virkelig prøve å bruke hodet mitt på en drøm jeg har hatt siden jeg var liten. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive en bok. En roman – en fortelling. Dessverre føler jeg at jeg var bedre rustet til dette for noen år siden en jeg er nå. Jeg har mye mindre skrivetrening og den tiden jeg hadde mulighet til å dykke ned i alskens bøker er for lengst forbi. Men, man må jo bare starte et sted. Og akkurat nå er det første jeg vil gjøre å finne tilbake til lesegleden.

I går kjøpte jeg en bok. En bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som jeg ikke har tatt meg tid til. Den skal få være med meg når jeg koser meg med kaffekoppen, på toget eller generelt de ekstra minuttene jeg har til rådighet. Og når jeg åpnet første side forsto jeg med en gang at lesegleden aldri forsvant, den ble bare nedprioritert. Det blir kanskje aldri noen bok, men om det mot formodning skulle bli det må man jo starte et sted.

Så i samme slengen kan jeg jo gi dere et aldri så lite boktips. Jeg elsker “De syv søstre” serien til Lucinda Riley. Lettleste, fine historier med mennesker man blir veldig glad i underveis!

Solbrillene mine er forresten fra junkyard – merket Quay! De er så sjukt gode så jeg tenkte det kunne være hyggelig å tipse om de.

Om du vil sjekke de ut finner du de HER!

Jeg har som regel også alltid rabattkode hos Junkyard – veldig happy for det!

MALING20 gir 20% avslag på alle ordinære varer (kjøp over 500,-)

 

Håper dere har en super dag!

 

Klem M

 

“Oi, er det datteren din? Du kan ikke ha vært gammel når du fikk henne!”

Det er ganske rart i grunnen, at den livshendelsen som fikk meg til å blogge i første omgang er det jeg skriver om aller minst. Jeg var 18 år når jeg ble mamma for første gang. Der og da føltes det ut som verdens mest naturlige ting, men bak meg hadde bygda jeg bodde i mye å si. Det ble snakket utrolig mye stygt bak ryggen min. I hovedsak ble det satt spørsmålstegn ved min evne som mamma. Jeg skjønte ikke hvorfor, men jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe. Få fakta på bordet, vise at fordommene ikke stemte overens med realiteten.

Så da blogget jeg da, for meg selv og bygdedyret. Skrev om hverdagen vår, prøvde å rope så høyt at bygdedyret stilnet. Om det hjalp vet jeg ikke, men jeg hørte i det minste ikke noe mer. Og sannheten bak alle ryktene var jo at det gikk veldig bra.

Jeg ble mamma som 18 åring. Der og da føltes det som verdens mest naturlige ting. Nå ser jeg at det på ingen måte var det. At det  kunne gått like dårlig som det gikk bra. At å bli ung mamma lett kan utvikle seg til en slags risikosport. Der livet humper av gårde og man best bare kan prøve å følge med. Det er så rart å møte 18 år gamle jenter nå og skulle forestille seg at jeg ble mamma når jeg var så gammel. Det er faktisk ganske sykt.

Jeg var ikke ferdig utdannet, hadde ikke jobb, ikke noe fast sted å bo og livet var en fest. Ingenting lå til rette for at det skulle gå bra, ingenting annet en at jeg hadde bestemt meg for det.

“Oi, er det datteren din? Du kan ikke ha vært gammel når du fikk henne!”

Uendelig mange samtaler har startet slik de siste 12 årene. Og det skjønner jeg godt. For jeg VAR veldig ung når jeg fikk henne. Videre får jeg alltid spørsmål om jeg angrer. Og det spørsmålet skjønner jeg også fryktelig godt. For det er så mange ting jeg har måttet ofre. Reiser, studielivet, festing, venner, frihet, spontanitet. Men jeg angrer ikke. Om de hadde spurt om hva jeg anbefaler ville svaret ha blitt annerledes.

For anbefalingen min er på alle måter å leve, være ung, slippe ansvar, rase fra seg, være tilstede i nuet. Voksenlivet kommer fort nok. Det er ikke noe å stresse med.

Men hadde jeg kunne startet helt på nytt, ville jeg gjort akkurat det samme en gang til. For jeg har kanskje ofret og drevet med risikosport – men så fikk jeg også min aller beste venn i gave.

Vi har kanskje ikke levd A4 eller fulgt alle bøker. Men vi har ledd, koset, kranglet, reist, prøvet, feilet og vokst sammen til å ha et utrolig nært og fint forhold. Og det setter jeg så utrolig stor pris på.

 

Klem M

 

Hei søte følgere. For noen nydelige dager det har vært nå. Så typisk at sommeren skal titte frem når alle er tilbake på jobb og skole. Her betyr forresten skolestart også bursdag for minstemann. Tenk at han har blitt hele fem år?! Jeg orker ikke. Lille babyen min er plutselig ikke noen baby lengre.

Men, tilbake til overskriften. Jeg driver jo ikke med “Clickbait” heller. For jeg er faktisk forvirret. Etter mye tid i fjellet den siste tiden føler jeg plutselig at jeg fant meg selv litt igjen, uten helt å vite at jeg mistet meg i første omgang.

Skal jeg være helt ærlig tror jeg at jaget etter å lage innhold andre liker har gjort at jeg har stresset utrolig mye med sosiale medier. Det er ikke noen hemmelighet at jeg skulle ønske at jeg delvis kunne leve av å lage innhold. Jeg elsker å lage YouTube videoer, syns det er sykt moro med bilder og har alltid hatt det veldig fint med å kunne sette ord på ting her på bloggen.

Et eller annet sted på veien tror jeg dessverre at presset overtok for gleden. Instagram har gjort det vanskeligere og vanskeligere for meg å nå ut. Og for meg har det aldri vært snakk om at jeg bryr meg om likes, men for hver gang Instagram og nå Youtube har gjort det vanskeligere for meg å nå ut jo fjernere har drømmen om å kunne leve av å lage innhold blitt fjernere.

Alt i alt er det jo en filleting. Ikke noe som plager meg noe nevneverdig, mest en kjip følelse av en drøm som ikke går. Det finnes andre drømmer, nye drømmer. Men, i jaget etter drømmen tror jeg altså at jeg ble litt borte.

Malin som alltid har hatt lyst til å være fjasete, skrive rett fra hjertet, ta del i diskusjoner og bare være. Og jeg skal ikke si at jeg bare dukket opp igjen over natten. For innerst inne stresser jeg nok med det enda. Men, nå er jeg i alle fall klar over det og det hjelper mye. Også skal jeg jobbe enda litt mer med å la det være greit at drømmen ikke blir. For jeg har det jo så bra! Jeg har en jobb jeg elsker, barna mine, K, skal bygge hus og alt er bare fint.

Og nei, jeg skal ikke slutte med noe. Jeg skal bare gjøre det uten forventninger, uten press, uten stress, uten noe. Bare fordi det er gøy.

 

Klem M

God ettermiddag vakre mennesker! ♥

Herremin hverdagen kom som et slag i trynet. Kan nesten ikke tro at vi i det hele tatt har hatt fire uker ferie. Men, selfvølgelig er det  alltid godt å komme tilbake i rutiner også. I går hadde jeg bursdag og det er jo helt klart enda en grunn til å drikke vin midt i uka, spise det man har lyst på og drikke vaniljesaus fra boksen. Men, i dag dere er alle unnskyldninger borte. Ingen ferie og ingen bursdag. Rett på vannvogna og på med joggeskoa.

Etter jobb i dag løp jeg en liten runde i skogen. Skrotten var seig som sirup og viljen vond. Men, det er i alle fall gjort og nå kan jeg med god samvittighet slenge meg på sofaen om en stund.

Jeg delte et bilde av middagen vår på Instagram story for en liten stund siden og meldingsboksen min ble bomba med spørsmål om oppskrift. Så da tenkte jeg at jeg kunne dele den med dere her!

Gryte med Torsk og grønnsaker

3-4 porsjoner

♥ Ca 500 gram torskefilet  ♥ 6-8 nypoteter  ♥ 3-4 gulrøtter  ♥ en paprika  ♥ en halv purreløk  ♥ 2 ss smør  ♥ 3 ss hvetemel

♥ 6 dl melk  ♥ litt god olivenolje  ♥ Lime  ♥ Salt, pepper, muskat

 

 

Mengden poteter og gulrøtter kommer litt an på størrelsen. Mine var ganske store så jeg brukte 6 stykker og delte de litt opp for å kutte på koketiden. Sett potetene til kok og kok de noen minutter før du tilsetter gulrøtter i litt tykke skiver. Samtidig som dette koker seg mørt lager man hvit saus. Smelte smør, tilsett hvetemel og spe med melk til en helt vanlig hvit saus. Om den blir veldig tykk, spe med litt mer melk – den skal heller være litt tynn da den tykner i stekepanna. Krydre med salt, pepper og muskat. Tilsett også litt limesaft for syre. La godgjøre seg på svak varme.

Hell av vannet på potetene og gulrøttene. Ha litt god olje i en stekepanne og stek de på relativt høy varme sammen med paprika i staver og purreløk. La steke samtidig som du snur de mye i panna et par minutter, dette er bare for å få fem smak. Skru så varmen ned en liten stund før du heller over den hvite sausen. La alt surre på svak varme, akkurat nok til at det bobler litt. Tilsett fisken i skiver og sett på lokk. La alt trekke i 7-9 minutter til fisken er ferdig (sjekk gjerne med en gaffel).

Topp gryta med pepper, flaksalt, litt tynnskåret gulrot og purreløk. Hell også gjerne litt olivenolje på toppen! Sjukt digg!

Server gjerne med brød!

 

Håper dere liker`n!

 

Klem M

 

Vi har akkurat kommet inn døren etter en skikkelig fin dag sammen med mange fine mennesker. Elsker helger som byr på litt andre greier en det vi normalt bruker å gjøre.

Tusen takk for mange fine tilbakemeldinger på den lille DIY greia mi i går 🙈 Kanskje jeg må bli flinkere å dele slike ting. Jeg fabler jo med masse rare greier hele tiden. Uansett – gøy at dere syns det var gøy.

Plutselig var det August – som alltid er en veldig fin måned. Både jeg og T har bursdag – et nytt halvår står i anmarsj og sommeren holder fortsatt taket. Noe jeg har blitt flink til i det siste er å se tilbake på tingene vi har gjort – både koselige og mindre kule greier – litt fordi det føles som om minnene setter seg litt ekstra da, men også fordi jeg enklere fordøyet alt slik. Så nå tenkte jeg å se litt tilbake på Juli sammen med dere!

Mesteparten av måneden har vært ferie. I øse pøse regnvær på mitt aller fineste Vestlandet. Vi har koset oss, pustet inn frisk sjøluft og møtt masse familie.

Også har vi gått noen helt fantastisk fine fjellturer. Som jeg håper det blir enda mer av i høst. Dog på litt kjipere topper her på Østlandet haha! 🌿

Fikk også endelig vist gutta mine Loen og Olden! På en 24 timers miniferie, men likevel.

Så kom vi hjem og jeg har googlet alle mulige turer man kan gå i området. Fortsatt til gode å finne den ultimate turen – men denna fossen klarte seg bra 🤩💦

Resten er nesten som et vakuum. Føler det bare har regnet – utenom noen få kosedager i sola med han her ❤️

Eller forresten! Vi har jo vært på fest herremin – det skjer jo ca en gang i året og fortjener virkelig en plass på lista, haha! Vi var seint ute med å få med oss at det var en parykkfest så det endte opp med at vi måtte kompansere med glitter og Gunter briller. Ingen skade skjedd.

Alt i alt har Juli vært ganske så fin. Nå er jeg kjempeklar og ikke minst veldig spent på hva August har å tilby. Håper det neste halve året blir bedre en det første i 2020 ass!

Klem M