
Det er vel kanskje ingen stor hemmelighet at å flytte til Drammen ble en større overgang en det jeg hadde sett for meg. Jeg tror jeg bekymret meg sånn for hvordan snuppeliten skulle takle flyttingen at jeg glemte å fokusere på meg selv. Det hele endte opp med at snuppeliten tok det lettere en lett, skaffet seg venner med en gang og begynte hverdagen sin som om hun aldri hadde visst om annet. Jeg derimot har brukt lang tid.
Det startet med at jeg fikk et slag i form av ensomhet i trynet. Plutselig var alle vennene mine så langt borte, deres liv fortsatte uten meg og jeg var den ene som ikke var med. Videre oppdaget jeg at jeg ikke klarte å føle meg hjemme i leiligheten vår. Kjærligheten hadde bodd her så lenge, tingene hans var overalt og livet mitt lå pakket i plastesker i kjelleren.
Sakte men sikkert gikk det opp for meg hvor mye det betydde for meg å ha familien så nærme og hvor avhengig jeg var av dem. Det føltes plutselig håpløst å ikke skulle se dem hver dag og jeg ble oppspist av tanken på hvor lenge det ble mellom hver gang jeg fikk se dem.
Men så, flyttet lille baby inn i magen min. Så rart at babyer kan forandre så mye. Jeg savner fortsatt familien og vennene mine, men nå føler jeg at de fortsatt er nærme selv om de er borte. Jeg føler meg hjemme i leiligheten fordi jeg vet baby skal vokse opp her. Jeg føler meg nærmere kjærligheten en noen gang og gleden over at baby skal komme gjør alt så mye lysere.
Det føles så rart å slå seg ordentlig til ro, for første gang i livet. Å se en konkret fremtid. Det føles rart å ha kontroll, trygt å være rolig og fint å ha en plan.
Det er sprøtt hvordan et så lite menneske, kan gjøre så mye!
-M