Det er vel kanskje ingen stor hemmelighet at å flytte til Drammen ble en større overgang en det jeg hadde sett for meg. Jeg tror jeg bekymret meg sånn for hvordan snuppeliten skulle takle flyttingen at jeg glemte å fokusere på meg selv. Det hele endte opp med at snuppeliten tok det lettere en lett, skaffet seg venner med en gang og begynte hverdagen sin som om hun aldri hadde visst om annet. Jeg derimot har brukt lang tid.

 

Det startet med at jeg fikk et slag i form av ensomhet i trynet. Plutselig var alle vennene mine så langt borte, deres liv fortsatte uten meg og jeg var den ene som ikke var med. Videre oppdaget jeg at jeg ikke klarte å føle meg hjemme i leiligheten vår. Kjærligheten hadde bodd her så lenge, tingene hans var overalt og livet mitt lå pakket i plastesker i kjelleren.

 

Sakte men sikkert gikk det opp for meg hvor mye det betydde for meg å ha familien så nærme og hvor avhengig jeg var av dem. Det føltes plutselig håpløst å ikke skulle se dem hver dag og jeg ble oppspist av tanken på hvor lenge det ble mellom hver gang jeg fikk se dem.

 

Men så, flyttet lille baby inn i magen min. Så rart at babyer kan forandre så mye. Jeg savner fortsatt familien og vennene mine, men nå føler jeg at de fortsatt er nærme selv om de er borte. Jeg føler meg hjemme i leiligheten fordi jeg vet baby skal vokse opp her. Jeg føler meg nærmere kjærligheten en noen gang og gleden over at baby skal komme gjør alt så mye lysere.

 

Det føles så rart å slå seg ordentlig til ro, for første gang i livet. Å se en konkret fremtid. Det føles rart å ha kontroll, trygt å være rolig og fint å ha en plan.

 

Det er sprøtt hvordan et så lite menneske, kan gjøre så mye!

 

-M

 

Jeg skal helt ærlig si at norgespatrioten i meg har hatt det litt vondt i dag når jeg har sett bilder av alle de fantastiske, flotte og bunadskledde menneskene hjemme. Samtidig kunne jeg ikke funnet en bedre måte å feire Norges nasjonaldag på.

 

Vi har både gått i tog og spist vafler, veivet med flagg og hørt nasjonalsangen. Vi har bare gjort det i noe varmere omgivelser.

 

Jeg var noe bekymret for været før vi reiste, det er tross alt ingen garanti når man reiser i Mai. Heldigvis har vi vert superheldige og ikke hatt en dag uten at gradestokken har bikket 35 varmegrader. I dag var ikke noe unntak, vi har med andre ord feiret dagen fra solsengen.

 

Snuppeliten har spist is og koset seg. Det var laget til for feiring på hotellet og jeg tror hun har syns det er greit å ikke være hjemme. Neste år er det tilbake til Norge, bunad og pølser i brød. En så lenge skal vi nyte de siste late dagene i sola!

 

 

 

 

 

Håper alle har hatt en fantastisk 17. Mai!

 

HURRA HURRA HURRA

 

-M

 

Jeg skal helt ærlig si at norgespatrioten i meg har hatt det litt vondt i dag når jeg har sett bilder av alle de fantastiske, flotte og bunadskledde menneskene hjemme. Samtidig kunne jeg ikke funnet en bedre måte å feire Norges nasjonaldag på.

 

Vi har både gått i tog og spist vafler, veivet med flagg og hørt nasjonalsangen. Vi har bare gjort det i noe varmere omgivelser.

 

Jeg var noe bekymret for været før vi reiste, det er tross alt ingen garanti når man reiser i Mai. Heldigvis har vi vert superheldige og ikke hatt en dag uten at gradestokken har bikket 35 varmegrader. I dag var ikke noe unntak, vi har med andre ord feiret dagen fra solsengen.

 

Snuppeliten har spist is og koset seg. Det var laget til for feiring på hotellet og jeg tror hun har syns det er greit å ikke være hjemme. Neste år er det tilbake til Norge, bunad og pølser i brød. En så lenge skal vi nyte de siste late dagene i sola!

 

 

 

 

 

Håper alle har hatt en fantastisk 17. Mai!

 

HURRA HURRA HURRA

 

-M

 

Åh så fantastisk herlig det er med ferie. Ikke bare kan man utnytte dagene akkurat som man vil, men man får også etterlengtet tid sammen som familie. Snuppeliten koser seg langt inn i sjelen og syns atter en gang at det er gull verdt at ferien er lagt til et Sunwing hotell.

 

I dag har hun vert på skattejakt rundt på hotellet sammen med mange andre barn under Lollo & Bearnie opplegget. Hver eneste gang vi reiser er hun flink til å være med på sånne aktiviteter slik at hun lettere kan finne andre barn å leke med. I dag var ikke noe unntak, og med en liten venninde i boks blir dagene her nede en lek.

 

Siden snuppeliten var på skattejakt en times tid, benyttet jeg og kjærligheten muligheten og booket oss en time på tennisbanen. Jeg var litt usikker på om baby kom til å synes det var en god ide, men heldigvis tok han det bra. Herlighet så gøy! Jeg elsker når vi kan gjøre ting sammen bare vi to, og ekstra morro er det å gjøre ting begge er like elendige på. Bare synd hormonstert i meg er en så sabla dårlig taper. Jeg satser på rematch en annen dag! Og slapp av, vi er ikke treningsfreaker her nede. Vi avslutta nettopp dagen med verdens sykeste belgiske vaffel med jordbær og nutella, så det så! haha

 

 

-m

Den første dagen i sol og varme på vakre Rhodos går mot slutten. Vi er trøtte, slitne og uendelig klare for å ta tidlig kveld alle tre. Snuppeliten er i kjempehumør og gleder seg stort til å tilbringe den neste uka ved bassenget.

 

Med støttestrømper på gikk heldigvis flyturen supert. Jeg kom på i det jeg satte meg i flysetet at jeg egentlig hadde gruet meg litt mer en jeg ville inrømme til å fly med den voksende magen. Nå er jo ikke det noe problem sånn egentlig, men det føltes ikke sånn akkurat da. Jeg roet meg raskt da jeg skjønte at beina mine ikke kom til å heve som bolledeig og at lillebror heller ikke ble skvist til babymos av lufttrykket.

 

Herlighet så deilig det er med litt sommer! Temperaturen har vert oppe i 35 grader i dag og med en deilig bris som gjør det levelig å ligge som et slakt har livet vert perfekt siden vi kom frem.

 

Det eneste jeg kunne vert foruten er den delen av meg som plutselig har slått ut i full blomst uten at jeg en gang visste at jeg hadde det i meg. Jeg bekymrer meg! Hva kan jeg spise? Kan jeg sole magen direkte eller bør jeg dekke den til? Kan jeg bade? Bør jeg bade? Er jeg for varm? Er jeg for kald? Og hvordan i alle vide dager soler gravide damer ryggene sine? Jeg dævver!

 

I morgen er heldigvis en ny dag, og jeg ser ut til å overleve!

 

 

 

-M 

 

Helt fra snuppeliten var nyfødt har jeg vert sikker på at jeg ville ha flere barn. Baby i magen har vert etterlengtet og det er med stolthet i kroppen at jeg igjen skal få oppleve å bli mamma. Men i går kveld ble jeg akutt grepet av en dyp, ikke ukjent angst.

 

Hundre tanker raste gjennom hodet. Hva er det jeg har gjort? Vil jeg egentlig det her? Er jeg klar for å bli mamma igjen? Er jeg virkelig villig til å utsette kroppen min for dett en gang til? Er det nok plass i hjertet mitt til enda en? Klarer jeg å overse min egen egoisme og gi enda et barn så mye av meg selv?

 

Ja visst søren klarer jeg det, visst pokker kan jeg og fy flate det her skal gå bra. For jeg skal bli mamma og det er det beste som finst!

 

For hva er egentlig «klar». Ordet som blir brukt så uendelig mye i sammenheng med planlegging av barn. Vi er ikke klare enda, jeg må bare bli klar først. Klar for hva da? Å gjøre det mest fantastiske, naturlige og fineste man kan gjøre?

 

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet, akkurat du som utsetter livets store under på grunn av frykt: du blir aldri klar! Du kommer aldri til å sette deg ned å si, nå! Nå er jeg 110% klar.

 

Å få barn er den ene tingen i livet du ikke kan forbrede deg på. Jeg er 5 måneder på vei og jeg er ikke klar. Jeg har en sju år gammel datter og jeg er ikke klar. Jeg bestemte meg for å gjøre det her men jeg er ikke klar. For å ha barn er stort ansvar, det er mye å ta inn over seg og det er skummelt. Det er det nå, det er det om ett år og det er det om ti år. Du blir aldri klar.

 

Du tar det på sparket, lever langs veien, lærer mens du holder på og gjør ditt beste. Og det beste er mer en godt nok!

 

Ikke vent for lenge, du vet ikke hva du går glipp av. Du vet ikke hvilken dyrbar tid du mister fordi du er redd.

Kjør på, ta sats og slipp frykten! For det er først når du får barn du ser hva livet egentlig er!

 

-M 

 

 

Herlighet som dagene flyr. Denne her startet nettopp og om ikke lenge er søvn nok en gang en nødvendighet. På torsdag pakker vi kofferten og reiser til vestlandet for å feire konfirmasjonen til Onkel E og når vi kommer hjem er det plutselig tid for bursdagsfeiring igjen.

 

Tenk at snuppeliten snart er 7 år! Det føles ikke som det er lenge siden jeg satt og lagde innbydelser til 6 års dagen. Nå har jeg brukt hele ettermiddagen på å lage en hel bunke lyserosa prinsesseinvitasjoner til enda en bursdag. Det er helt sykt hvor fort 1 år går!

 

Snuppeliten elsker bursdag, så skravla går i ett hele dagene om den kommende eventen. Hun planlegger, tenker ut, bestemmer seg og ombestemmer seg igjen. Jeg blir helt god i hjertet av å tenke tilbake på hvordan jeg selv var når jeg var så liten og hadde bursdag. Det er ekstra stas å lage til feiring når man vet at det settes pris på og at det blir en ting hun ser tilbake på og husker når hun blir voksen.

 

Jeg fikk forresten en kommentar i dag om at jeg er skikkelig dårlig på å svare når jeg får kommentarer her på bloggen. Det er så alt for sant og jeg skal virkelig skjerpe meg på det! Jeg setter uendelig stor pris på alle som leser og legger igjen en kommentar, og jeg bør virkelig bruke litt av tiden min på å sette meg ned å svare! Jeg vil i alle fall at dere skal vite at jeg leser hver eneste kommentar som kommer inn og blir veldig glad når folk skriver.

 

 

-M

 

Det nærmer seg sydentur. Late dager på Rhodos med familiekos, god mat og minimalt med bekymringer. Ferie fra hverdagen som ofte spiser opp store deler av familielivet. Ferie fra plikter, jobb og gjøremål.

 

Det nærmer seg sydentur og man får det samme spørsmålet om og om igjen. Det samme spørsmålet som dukker opp hver gang man skal reise noe sted eller gjøre noe ekstraordinært «skal Leah være med?». Det er ikke selve spørsmålet som er tingen, ei heller forventningen til at svaret skal være nei. Tingen er at vi er så lite sammensveiset til barna våre at det forventes at man mest sansynelig reiser alene.

 

Jeg har vert utenlands EN gang uten Leah. Den ene gangen var hun hos pappaen sin.

 

Snuppeliten jobber en fulltidsjobb. Klokken halv ni om morgenen rusler hun til et møte med flerfoldige ulike personligheter hun må forholde seg til. Hun skal følge med, være våken og ta til seg informasjon. Hun skal være flink på samspill og tilrettelegge dagen sin etter mange flere mennesker en meg. Hun skal stå opp mot forventingene, føye seg etter andres ønsker og være i strålende humør. Før hun sliten rusler hjem klokken fire på ettermiddagen, med seg hjem har hun arbeidsoppgaver og i tilegg skal hun ha tid til fritidsaktiviteter. Mandag til Fredag, hver eneste uke, men så…

 

 

 

…kommer sommerferien. Og det er da mange glemmer at barna er slitne. De blir ofte glemt i ferieplanleggingen og sier heller ikke mye om det.

 

Det er klart snuppeliten skal være med, det er klart hun skal på ferie. For snuppeliten er også en del av oss, trioen.

 

Jeg skjønner jo at man innimellom trenger voksentid, at barn er en fulltidsjobb og at man kan bli sliten. Men for meg gjør det vondt å tenke på, at det ikke er lenge til jeg har all tiden i verden. At de årene man har sammen med disse rare, innholdsrike og givende små menneskene går så uendelig fort. Og at livet etter de flytter ut kan ende opp med å føles så overraskende langt.

 

-M

 

 

Med termin i August/September har det sett skummelt ut for ferie i sommer. I tilegg til litt klønete planlegging av føding, går første delen av sommeren med til jobb og kaos for kjærligheten sin del og ukene strekker på ingen måte til. Det var med tungt hjerte jeg måtte innse at det måtte bli til å avbestille turen vi skulle på til Gran Canaria og jeg var sikker på at løpet var hundre prosent kjørt.

 

Men så plutselig for noen dager siden dukket det opp en ledig uke i Mai. Med en supersnill sjef og litt ekstra skattepenger i vente ble det plutselig muligheter for tur likevel. Om bare en måned setter vi nesa mot Rhodos alle 3(+1) og håper på en uke med herlig vær og masse god mat.

 

Nå håper jeg bare baby har tenkt å være snill gutt så man får reise uten noe bekymringer. For en uke ferie bare oss tre før alt blir nytt og spennende er gull verdt.

 

Ingen av oss har vert på Rhodos før. Er det noen som er rhodos-frelst og kan gi oss noen tips på hva en bør se eller gjøre der?

 

-M

 

 

 

Det er alltid litt sårt å reise hjem etter å ha vert «hjemme». Jeg lengter tilbake til hverdagen og jeg ønsker på ingen måte å bo her igjen, men det er like tungt å reise fra familien hver gang.

 

I morgen setter vi nesa østover igjen, det har vert en fantastisk uke og vestlandet leverte som alltid! Vi koser oss sånn når vi er her. Milevis unna jobb, husarbeid og playstationen til kjæresten. Man har liksom tid til hverandre på en helt annen måte her oppe og jeg digger det.

 

Hjemme venter ekstremt lange arbeidsdager, en leilighet som trenger oppussing og tonnevis med papirarbeid. For ikke snakke om playstationen til kjærligheten som nok gråter av ensomhet og lengter etter nærkontakt med en godt voksen spillenerd. Heldigvis er det en gang sånn at ferie ikke hadde vert like deilig dersom man hadde det hele tiden, og jeg gleder meg masse til å komme på jobb igjen.

 

Nå skal jeg krølle meg sammen foran peisen på hytta og nyte den aller siste dagen av påskeferie for denne gang.

 

-M